«Krig funker»

«War works» («Krig funker»), skrev New York Times i fjor etter at Taliban-regimet styrtet i bomberegnet og Washington hadde innsatt en ny leder i Kabul. Når Bush-administrasjonen nå forbereder seg på en ny krig, med eller uten ryggdekning fra FN, stilles igjen spørsmålet: Er krig et brukbart virkemiddel mot Saddam Hussein?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal debatten føres på instrumentelt nivå, må mange faktorer inkluderes. Ta Afghanistan: Taliban-regimets raske fall er uomtvistelig, ellers er situasjonen høyst uklar.

Al-Qaida opererer visstnok fremdeles. I Kabul støtter Washington Karzai så demonstrativt at det undergraver hans posisjon. Men uten amerikansk støtte - inkludert sikkerhetsvakter - er det tvilsomt hvor lenge han ville vare. Dype interne motsetninger ulmer like under overflaten. Narkotikaproduksjonen er gjenopptatt. Den store utfordringen i Afghanistan nå, sa en britisk diplomat nylig, ligger i to ord: sikkerhet og narkotika. Jenter er tilbake på skolen, og mye positivt har skjedd, men det er også tunge poster på minussiden.

Makt

Så er det ringvirkningene. I Pakistan har general Musharaf tilegnet seg stadig mer makt. At demokratiet undergraves og dermed gir grobunn for ekstremisme, blir oversett av USA fordi Musharaf ga nødvendig støtte i krigen i Afghanistan. Dette er en reprise av general Zias rolle på 1980-tallet.

I Kashmir stiger drapstallene, og i sommer sto India og Pakistan på randen av en ny krig. Trådene til Afghanistan-konflikten er mange. I Sentral-Asia og Kaukasus overser USA grove menneskerettighetsbrudd fordi man trengte støtte fra Russland og de sentralasiatiske republikker til krigen i Afghanistan, samt etablering av baser i området med sikte på fremtiden.

I Midtøsten har det vært en kraftig opptrapping av gjensidig vold. Den israelske regjeringen legitimerer okkupasjon og krigføring mot sivilbefolkningen med henvisning til at også her er motstanderne terrorister som må bekjempes med militærmakt.

Drap

I dette perspektivet fremstår krig omtrent som drap i de greske tragediene. Drap utløser nye drap - innen familier og mellom generasjoner. Det er kanskje på tide å lese Orestes-trilogien, som Gore Vidal skriver i sitt lille protestskrift Evig Krig for Evig Fred. Orestiens viktigste budskap er at bruk av vold har et grunnleggende primitivt element fordi det gjenskaper seg selv.

Drapssyklusen starter i en feide mellom brødre, og forsterkes gjennom en ufattelig bestialitet (en far får sine drepte barn servert i et bankettmåltid). Dermed er slekten merket. Agamemnon dreper sin datter for å vinne gudenes gunst i felttoget mot Troja, moren tar blodhevn når han returnerer (med Cassandra på slep), og sønnen Orestes forsetter løpet ved å drepe moren for å hevne faren. På dette punkt finner gudene det nødvendig å gripe inn og heve de primitive til en høyere sivilisasjons standard. Orestes blir stilt for retten, lov og dom ender drapssyklusen.

Fordømmelse

Siste akt kan kanskje leses som en fordømmelse av vilkårlig vold. Dersom hevn erstattes med straff godkjent av en rettsstat, vil voldssyklusen opphøre. På den annen side er det viktig å huske at Orestes blir frikjent. Selv om han drepte moren, må volden ta slutt. Orestes lever og dermed er det ingen som i hans navn vil rope på hevn.

Lett omskrevet betyr det at ryggdekning i FN neppe er tilstrekkelig for å forhindre videre konflikt dersom USA går til krig mot Irak. Angrepet vil i store deler av verden leses som en neoimperialistisk operasjon mot et arabisk og muslimsk folk. Det vil gi grunnlag for hevn. Andre aktører som ikke er spesielt opptatt av Irak vil kunne utnyttet situasjonen til å slå ned på egne motstandere. Washington har allerede begynt hestehandelen med Russland (om å slå ned på «terrorister» som har søkt tilflukt i Georgia) og Kina (mot muslimske «terrorister» i Xinjiang) mot støtte i Sikkerhetsrådet. Sånn sett synes krig vesentlig å «funke» i den forstand at det genererer mer vold.