Krig her og krig der

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I 1999 gikk NATO til krig mot serbiske styrker i Kosovo. Angrepet ble beskrevet som en «humanitær intervensjon» for å stanse en humanitær katastrofe under utvikling. Bombeangrepene varte i 77 dager. Norge sendte flystyrker selv om statsminister Kjell Magne Bondevik nølte i fire år før han ville bruke ordet «krig» for å beskrive bombingen. Men engasjementet var stort og konkret og varer fortsatt, fem år seinere.
  • Kontrasten er stor til det som skjer i Darfur i det vestlige Sudan i disse dager. Der driver en militsstyrke etnisk rensing av den svarte befolkningen. Mer enn en million mennesker er drevet fra sine hjem. Flystyrker under kontroll av regjeringen i Khartoum bomber noen av landsbyene før militsen rykker inn og gjennomfører sine morderiske angrep. FN og andre hjelpeorganisasjoner mener at 900 000 mennesker er på flukt innenfor Sudans grenser, eller er drevet sammen i rene konsentrasjonsleirer kontrollert av militsen. 300 000 har tatt seg over grensa til nabolandet Tsjad. FNs visegeneralsekretær Jan Egeland beskriver Darfur som den verste humanitære krisa i verden akkurat nå. G8-landene, som møtes i delstaten Georgia i USA, skal drøfte situasjonen. Nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice sa i går på vegne av president George Bush at regjeringen i Sudan har et ansvar for krisa i Darfur.
  • Men det internasjonale samfunnet nøler på en helt annen måte enn tilfellet var da serberne drev etnisk rensing i Kosovo i 1999. Norges bistandsminister Hilde Frafjord Johnson har vært en aktiv mekler i forhandlingene mellom regjeringen i nord og opprørerne i sør i Sudan. Vi frykter at hensynet til denne meklingen har bidratt til at den norske regjeringen har dempet sin reaksjon på den etniske rensingen i Darfur. Det er grunn til å frykte at regjeringen i nord har latt fredsforhandlingene trekke ut for å unngå sterkere internasjonale reaksjoner på folkemordet.
  • Den brutale sannhet er at Afrika og konfliktene på dette kontinentet utløser svakere internasjonalt engasjement enn konflikter i Midtøsten, Europa eller Asia. Det er uverdig.