Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krig i Europa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I går kveld ved 20-tida slo de første bombene ned i Jugoslavia. Dermed er NATO i krig. Det er også Norge. Situasjonen er farlig, dramatisk og uforutsigbar. I verste fall kan konflikten gå over i en langvarig krig det ikke er mulig å spå omfang eller utfall av.
  • Hovedansvaret for denne situasjonen hviler på Jugoslavias president, Slobodan Milosevic. Han har brutt våpenhvileavtalen fra oktober i fjor, avvist fredsavtalen kosovoalbanerne skrev under på og i realiteten jaget OSSE-observatørene. Det er ingen tvil om at den jugoslaviske hæren myrder seg fram i Kosovo, og at titusener er på flukt. Det som skjer kan være opptakten til en storstilt etnisk rensing. Vi har å gjøre med en president som har trengt sitt eget land og omverdenen opp i et hjørne. Og det er slett ikke første gang. Milosevic må bære en vesentlig del av ansvaret for at det allerede er bortimot to millioner flyktninger i regionen.
  • Men det er ikke bare den jugoslaviske presidenten som spiller høyt om Kosovo, og som svekker mulighetene for varig fred og sikkerhet på Balkan og i Europa. NATO-aksjonen mangler mandat fra FN, og det folkerettslige grunnlaget er svakt og omstridt. Dette er forhold med perspektiver langt ut over det formelle. Med USA i spissen, og med Norge på slep, ser vi nå at det overnasjonale og politiske grunnlaget for internasjonal intervensjon er i ferd med å bli svekket. Dette er en trussel mot en langsiktig politikk for fred i Europa og i andre konfliktområder. Og den hadde ikke vært mulig uten et Russland som ligger med brukket rygg og er avhengig av Det internasjonale pengefondet. USAs selektive humanisme - slik vi også har sett den i Irak - oser av forakt for FN og undergraver de midler som det er skrikende behov for når framtidige og pågående konflikter skal løses.
  • Statsminister Kjell Magne Bondevik prøvde i går å konstruere et folkerettslig grunnlag for angrepet på militære mål i Jugoslavia. Midt i bomberegnet avviste han også at det er snakk om en krig. Begge deler var forutsigbare, men det er konstruksjoner som ikke står seg mot virkeligheten. Enda mer vag var statsministeren da han fikk spørsmål om faren for en langvarig militær operasjon. Bondevik nøyde seg med å understreke at det ikke er NATOs intensjon at bombingen skal vare. Han avviste også at det er aktuelt å gå inn med bakkestyrker. Dermed blottla Bondevik militæraksjonens politiske og strategiske problem: Hva skal NATO gjøre hvis Milosevic ikke lar seg bombe til forhandlingsbordet? Vil samholdet i NATO holde under presset fra en langvarig aksjon med usikkert resultat?
  • De kraftige reaksjonene fra både Russland og Kina er et varsel om en beslektet fare. Det er av avgjørende betydning at krigen i Jugoslavia ikke åpner for politiske skiller av den type som hersket under den kalde krigen. At aksjonen skjer bare dager etter utvidelsen av NATO, understreker hvilken politisk sårbarhet som ligger i situasjonen. NATO-landene har derfor et stort ansvar for at de pågående krigshandlingene holdes under politisk og militær kontroll.
  • Alt dette viser at krigen i Kosovo er et smertefullt dilemma mellom det folkerettslige og det langsiktige på den ene side og den humanitære katastrofen som truer befolkningen i Kosovo på den annen. Likevel kan det ikke være tvil om at en humanitær katastrofe av den type som nå er under utvikling i Kosovo, krever handling. Det er lærdommen fra bl.a. Rwanda. I Jugoslavia og Kosovo er handlingsrommet blitt mindre og mindre, inntil det bare sto igjen militære midler. Derfor er det med sterk beklagelse vi må konstatere at det militære angrepet på jugoslaviske mål ble eneste gjenværende mulighet til handling.