Krig og eventyr

To klassiske Max Manus-bøker utgis nå på nytt. Historieskrivning eller røverhistorier?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har en «ualminnelig levende fantasi», skriver Max Manus i «Det vil helst gå godt» (1945) og «Det blir alvor»(1946), som i disse dager utgis i ett bind. Max Manus’ sentrale posisjon i motstandskampen har gjort ham til en verdifull kilde for historikere. Samtidig er bøkene av det samme stoffet som helteepos lages av. Max Manus er en begavet historieforteller. Her er det dramatikk som i en spenningsroman. Men tonen er også eplekjekk, som om anekdotene gjenfortelles en fuktig barkveld. De ligner på røverhistorier.

I «Det vil helst gå godt» forteller Manus om sin loffetur rundt i Latin-Amerika. Der opplever han en rekke «utrolige eventyr». Det er eventyr som, ifølge anmelder Hans Heiberg i 1946, «ikke engang virket særlig sannsynlig». Det er slagsmål, sanseløs drikking og skjønne kvinner: «Vi trampet og gikk i to måneder over pampasen, hadde små eventyr med skjønne senoritas med barter, drakk vidunderlig vin i Rio Negro-dalen og jaktet på puma med revolver i Andesfjellene».

Når han kommer hjem fra Vinterkrigen i april 1940, er Norge okkupert av tyskerne. Han griper til våpen, men må snart gå under jorda. Så starter et to år langt utenlandsopphold, en reise som går fra Sverige via Sovjetunionen til Nord-Afrika, og derfra til Storbritannia. I Østen kryper orientalisten ut av flaska. I Istanbul er det fest: «Bananlikør, tyrkisk kaffe og vannpipe, samt et par lekre småpiker som vrikket i vei til sin klagende tam-tam-musikk, hva mer kan en trett nordens kriger forlange». I Port Said er han konstant beruset, noe som kan forklare hvorfor han mener pyramidene er «nesten like imponerende som rådhuset i Oslo». I ørkenen støter han på et harem, og det er akkurat som å tråkke inn i en hønsegård. Så sitter han på med en sykkeldrosje, «trukket av noen kolossale negere som var krigsmalt og utspjåket som fa’en selv».

Max Manus er ikke blottet for selvinnsikt: «Det var ofte svært vanskelig for oss å holde kjeft, jeg antar at det er en nasjonal egenskap hos oss dette at vi har så vanskelig for å bevare en hemmelighet for oss selv.[…] Det er akkurat som med å skryte, det er ofte ille hvordan vi skryter av all ting.[…] Vi overgikk hverandre i fantastiske heltegjerninger og snakket om fallskjermhopping, som om vi aldri skulle ha gjort annet. Vi var i det hele tatt fa’en til karer».

Ingen betviler Max Manus’ vilje og evne til å stikke kjepper i hjulene på den tyske krigsmaskinen, men han var like talentfull som iscenesetter av sin egen mytologi, spesielt i «Det vil helst gå godt». I første bind framstår Max Manus som «den dristige piraten som opplever eventyr», mens han i oppfølgeren er «den trenede partisan som gir leserne del i sin sakkunnskap», for å bruke Heibergs ord. Symptomatisk nok er han mest fantasifull i de anekdotene som vanskelig lar seg etterprøve, enten fordi han var alene eller fordi vitnene var døde da bøkene utkom. Historikerne får vurdere Max Manus’ troverdighet. Den jevne leser kan forvente spennende anekdoter og saftige skrøner i den gode fortellingens tjeneste, i forvissning om at de i grove trekk er basert på faktiske hendelser.