ØRKENKRIG: Franske styrker på jakt etter hellige krigere mellom byene Timbuktu and Douentza. Landet er vidstrakt og innbyggerne få i Sahara.  Foto: AFP / Scanpix / PASCAL GUYOT
ØRKENKRIG: Franske styrker på jakt etter hellige krigere mellom byene Timbuktu and Douentza. Landet er vidstrakt og innbyggerne få i Sahara. Foto: AFP / Scanpix / PASCAL GUYOTVis mer

Krig og politikk i Sahara

Ørkenkrigen mot hellige krigere i uendelige sanddyner i Sahara kan bare vinnes med politiske virkemidler, skriver Einar Hagvaag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vestlige land, som er i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan, går igjen til krig mot islamistiske krigere. Nå er krigsskueplassen Sahara; Mali, en stat som har lidd sammenbrudd, skal forsvares og gjenreises. Blir det et «afrikansk Afghanistan», som noen avisoverskrifter har spådd?

Norge skal igjen delta, «på en eller annen måte», som utenriksminister Espen Barth Eide sier. Når norske interesser ble rammet i Algérie av de samme kreftene som skal nedkjempes i Mali, er det ikke rart Norge blir bedt om å delta. Men det spørs om norske soldater egner seg til ørkenkrig. Det er imidlertid nok av andre oppgaver å ta fatt på i Mali.

Frankrike har tatt støyten og har nå 4000 soldater i Mali, samt jagerfly og helikoptere. Litt støtte har de fra regjeringshæren i Mali, men det er mer hjelp i den afrikanske MISMA-styrken fra nabolandene. Byene i Nord-Mali er nå erobret, og islamistene har flyktet. Men straks soldatene kommer til utkantene av byene møter de hellige krigere. Tirsdag brukte islamistene raketter i kampene.

«Dette er en virkelig krig med betydelige tap, men jeg deltar ikke i en telleøvelse, sa Frankrikes forsvarsminister, Jean-Yves Le Drian i går, som tidligere har snakket om hundrevis av falne islamister.

Frankrike vil begynne å hente hjem soldater i mars, hvis alt går etter planen, sa utenriksminister Laurent Fabius tirsdag. Men hvilken krig har gått etter planen? Islamistene ligger nok klare blant sanddyner og fjell nord i landet.

EU skal sende en styrke på inntil 500 soldater for å lære opp regjeringshæren, som nesten har gått i oppløsning. De må lære soldatene mer enn å skyte. Nabolandene i Vest-Afrika skal etterhvert utvide MISMA-styrken, som har FN-hjemmel, til mer enn 5600 soldater, når bare pengene er på plass. Det drøftes også å utplassere en fredsbevarende FN-styrke, noe Norges utenriksminister har sans for.

- Vi mener dette er riktig, men hovedvekten av styrken bør komme fra afrikanske land. Dette må ikke bli et nytt Afghanistan, sier Eide.

«Afrighanistan?» spurte det britiske ukemagasinet The Economist på forsida. Det er veldig langt fra de ville fjellene og dalene i Afghanistan til de formløse sanddynene i Mali; det ene stedet kan være like kaldt som det andre er glødende varmt. Menneskene og kulturene er helt ulike. De har ulik historie, og de har ulike utfordringer. Men det går an å lære av feilene i Afghanistan.

Malis første utfordring er politisk: demokrati, statsbygging og menneskerettigheter. Landet hadde et forholdsvis stødig demokrati fra 1992. Men under president Amadou Toumani Touré, kalt «ATT», forfalt staten. Soldatene tjente mer på smugling og tuskhandel enn de fikk i lønn.

I Nord-Mali gjorde tuaregene i fjor opprør, som så ofte før, men denne gang hadde de forsterkninger av tuareger som kom fra Libya med masse våpen. Regjeringshæren kunne ikke stå imot, «soldatene var mer funksjonærer enn stridende», ifølge Soumeylou Boubeye Maïga, tidligere forsvarsminister. «Staten var ikke lenger verken en politistat eller en velferdsstat», sier han, med eller uten ironi, til avisa Le Monde.

Soldater gjorde opprør under kaptein Amadou Haya Sanogo og styrtet Touré 22. mars. Sonogo lovte å gjenerobre Nord-Mali, men hæren var i oppløsning, og han måtte gi opp etter to uker. Presidenten i parlamentet, Dioncounda Traoré, som hadde tenkt å vinne presidentvalget som skulle holdes i april, overtok midlertidig.

I kaoset utropte tuaregene sin uavhengige stat, Azawad, i april. Dette var sekulære tuareger i frigjøringsbevegelsen MNLA. Men de hadde samarbeidet med islamistiske væpnede grupper som så skjøv dem til side og innførte sine religiøse lover i nord. Etter nyttår gikk islamistene på krigstokt sørover mot hovedstaden Bamako. Da rykket Frankrike inn.

Nå må demokratiet gjeninnføres for å gi Mali ledere med legitimitet. Valg er tillyst i juni, og det må være fritt og rettferdig. Staten må gjenoppbygges. Det omfatter også hæren og politiet som må kunne håndheve sikkerhet før utenlandske styrker kan trekke seg ut.

Makta i Mali sitter i sør, hvor flertallet bor. Men lederne i Bamako og de utenlandske aktørene må se forskjell på sine motstandere. Tuaregene må imøtekommes med en form for sjølstyre i nord. De må også få ta del i landets utvikling og få sin andel av velferdsgodene, om og når denslags blir skapt. Det er mulig å forhandle med tuaregene, men ikke med hellige krigere.

Når Mali har fått på plass et statsstyre trenger landet å få i gang økonomisk og sosial utvikling. Det kan fjerne den sosiale grobunnen som islamistene har utnyttet. Salafistenes form for islam er fremmed i Mali.

Ørkenkrigen i Sahara må først og fremst vinnes med politiske virkemidler. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.