Krig om kvinner

Verneplikt er ikke lenger et spørsmål om likestilling, mener Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det fryder mange å se feminister vri seg i stolen når spørsmålet om kvinnelig verneplikt kommer opp. Likestillingsombudet har slått fast at loven om verneplikt er kjønnsdiskriminerende og vil ha en kjønnsnøytral lov. Senterpartiet gikk som første parti denne uka inn for å innføre en kjønnsnøytral verneplikt. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er entusiastisk tilhenger, det samme er Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talsperson Signe Øye og tidligere likestillingsminister Karita Bekkemellem, mens leder av Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt er motstander, et standpunkt hun må forsvare sammen med Høyres Linda Cathrine Hofstad Helleland, til vanlig ikke akkurat Knoll og Tott i likestillingsspørsmål, snarere i tottene på hverandre.

Regjeringen skal ta endelig stilling til det betente spørsmålet over nyttår, men det ryktes at Jens Stoltenberg er i Huitfeldts leir.

Det er enkelt å se debatten i et likestillingsperspektiv. Forsvaret og kirken er de siste mannsbastioner som unntas likestillingsloven og dermed står i veien for at Norge på papiret kan kalle seg fullstendig likestilt. Derfor må i det minste feminister være prinsipielt for en likestilling av lovverket på dette området også. Likevel er det påfallende at likestillingskortet like gjerne trekkes fram av menn i debatten, eller det sier kanskje mye om førstegangstjenesten når tilhengere av kvinnelige verneplikt framstiller det som jenters plikt til å ha det like forferdelig som gutta.

Forsvaret bør stoppe opp og spørre seg hva i all verden som er galt når dets egne mannlige rekrutter argumenterer omtrent slik: Kvinner kan ikke bare ta godene ved likestilling, de må også ta ondene. Forsvarspolitisk utvalg, som leverte sin innstilling tidligere i høst, la også vekt på at kvinners verneplikt ville gjøre ordningen mer rettferdig; med andre ord må verneplikten anses som en så stor byrde at den bør være likelig fordelt mellom kjønnene.

Men forslaget om kvinnelig verneplikt kommer for seint til bare å handle om likestilling. Verneplikten er ikke lenger et onde som påtvinges halve befolkningen og stenger den andre halvdelen ute. Som følge av nedskjæringer og omstillinger i Forsvaret de senere åra, fullfører bare en tredjedel av ungdommen som stiller til sesjon førstegangstjenesten. Det vil si drøye 7000. Omtrent like mange jenter stilte til sesjon i år etter at alle jenter født i 1989 fikk tilbud om det. Kvinner har dessuten hatt adgang til å avtjene verneplikt i 25 år, og det har vært yrkesmessig likestilling i Forsvaret omtrent like lenge. Likevel er kvinneandelen blant vervete og befal bare sju prosent.

Det er åpenbart at en karriere i Forsvaret ikke virker særlig tiltrekkende for kvinner, men det synes den heller ikke å være for flertallet av menn. Da allmenn verneplikt ble innført var det en del av det store sosialdemokratiske prosjektet, hvor direktørsønnen skulle dele både klasserom og brakke med arbeidersønnen. I dag er det utenkelig å etablere en slik allmenn plikt for ett kjønn, men det spørs om verneplikten i det hele tatt ville blitt innført. En av Forsvarets kjerneoppgaver er blitt å rekruttere til utenlandsoppdrag. Det må nødvendigvis skje frivillig, men grunnlaget for utvelgelsen skjer allerede i sesjonen. Forsvaret sier ustoppelig at de vil ha de beste, og man siler rekruttene deretter.

Dermed har vi ikke lenger et forsvar som rekrutterer fra alle lag av befolkningen, men som plukker ut de mest ressurssterke. De beste.

Ett resultat av silingen er at kvinneandelen i styrkene i Afghanistan er dobbelt så høy som i Forsvaret ellers, og nesten på høyde med den gamle ambisjonen om 15 prosent. Det skyldes at Forsvaret aktivt jakter på kvinner til slike oppdrag, i tråd med FNs oppfordring om å øke kvinneandelen blant militære og i politistyrkene. Her får kvinner både oppgaver og den anerkjennelsen som skal til for å ønske seg en militær karriere.

De senere åra har også førstegangstjenesten endret seg. Lønna er bedre og det er blitt mindre potetskrelling. Selv et forsvar basert på verneplikt, er nødt til å framstå som et moderne utdanningssted og en attraktiv arbeidsplass, ikke minst ettersom plikten i praksis blir erstattet med frivillighet. Ett mulig kompromiss i den politiske striden er å vedta kjønnsnøytral sesjonsplikt. Det ivaretar den allmenne verneplikten og tilfredsstiller langt på vei kravet om likestilling.

Men rekruttene som blir plukket ut, vil fortsatt være noen få som er best kvalifisert, enten de er menn eller kvinner. Tro ikke noe annet.