Krig om ord

Politikerne har ikke ord for det som foregår i Afghanistan, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Vi må stille strenge krav til en åpen debatt, sa Jan Petersen (H) på NRK P2s «Politisk kvarter» i går morges. Den tidligere utenriksministeren var bekymret for at afghanere skulle få nyss om motstanden mot norsk deltakelse i ISAFs stabiliseringsstyrke i Afghanistan. Hvis afghanerne fikk inntrykk av at styrkene kunne trekkes ut når som helst som følge av politisk press, ville det svekke kampen mot Taliban.

Nå var vel neppe Petersen redd for at afghanere skulle ta inn P2, men hadde de kunnet, ville de blitt beroliget av at statssekretær Espen Barth Eide (Ap) i Forsvarsdepartementet var helt enig med Petersen, både om debatten og krigen. Det vil si, de to var også enige om at det ikke er riktig å kalle det en krig siden det ikke er en konflikt mellom to stater. Barth Eide påpekte dessuten at språkbruken hadde praktisk konsekvenser, blant annet når det gjelder forsikring.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har tidligere kalt en krig for en krig, men holder seg til den folkerettslige definisjonen når hun blir trukket direkte inn i språkstriden. Det gjør også statsminister Jens Stoltenberg, som likevel innrømmer at semantikken spiller mindre rolle for soldatene i Afghanistan så lenge de selv opplever det som «krigsliknende kamphandlinger». Major Jon Reichelt mener norske soldater er i krig og sa til Dagbladet i går: – Når det ikke kalles en krig, er det litt uklart hva man er død for.

Statsviter Janne Haaland Matlary mener også det er viktig å erkjenne at Norge deltar i en krig og hevder det er uetisk overfor norsk militære å kalle det noe annet. Matlary vet hva hun snakker om. Hun var statssekretær i Utenriksdepartementet da Kjell Magne Bondevik omtalte krigen i Kosovo som «en begrenset militær aksjon» og partileder Valgerd Svarstad Haugland forsikret oss om at hun ikke likte bomber.

Språkstriden kan synes både tragikomisk og akademisk, men er ikke overraskende. Krigens eufemismer går til kjernen av all politikk og er et viktig redskap for å sikre oppslutning blant velgere i verdens fredeligste hjørne. På folkemunne har Norge lenge vært i krig uten at mange har innsett konsekvensene av det før de ser kistene komme hjem, mens i regjeringen og på Stortinget har det vært motsatt. Verken Petersen, Barth Eide eller Strøm-Erichsen er i tvil om hva som foregår i Afghanistan, selv om de bruker andre ord og omskrivninger for det.

Ordbruken rundt det militære engasjementet i Afghanistan har selvfølgelig politiske konsekvenser, både her hjemme og internasjonalt. Ordene har ikke minst vært SVs fikenblad i den hjemlige debatten. Forsvarspolitisk talsperson Bjørn Jacobsen tviholder stadig på nord-sør retorikken, det vil si at det er mindre farlig å operere i nord enn i sør. Det har vært fremstilt som om norske soldater først og fremst er på mykt oppdrag for fred og gjenoppbygging, og at de enkelte trefningene soldatene har vært innblandet i, har vært vilkårlige og dårlig organisert. I hvert fall ikke rettet mot nordmenn.

Fikenbladet revner ettersom Talibans offensiv i nord har tiltatt og norske soldater både har mistet og tatt liv. Når enkelte i SV nå ønsker seg mer direkte språkbruk, er det også politisk motivert. Man regner med at motstanden mot Afghanistan-oppdraget vil øke, hvis man slutter å pakke krigens brutale virkelighet inn i et teknisk og ugjennomtrengelig språk. Hver gang forsvarspolitikere må vise til eksperter på folkerett for å forsvare sine posisjoner, har de tapt debatten, om ikke krigen ennå.

Det er langt fram til ISAF oppfyller sitt mandat, å legge til rette for gjenoppbygging og utvikling av landet. Det såkalte verdenssamfunnet har klart å mønstre våpen, men ikke bygge bruer, skoler og demokratiske institusjoner. For mange kokker, for mye søl, slo Jan Petersen lakonisk fast. Men som en av de ansvarlige kokkene, burde det vært Norges plikt å styrke innsatsen på det området. Hengemyra vil få et litt fastere fundament, og det ville kanskje være mulig å vekke håp i en konflikt som stadig virker mer meningsløs og endeløs. Men hvordan både opptre som militærmakt og humanitær støtte, er en krevende, for ikke å si umulig balansegang.

Enn så lenge har politikere og eksperter fått diskutere krigen de ikke vil kalle krig, i relativt lukkete fora. Straks de måtte ut i åpent lende denne uka, har de ikke engang ord for det som foregår. Det er ikke nok å oppfordre til samhold og be om støtte når avstanden vokser mellom det som sies og det folk ser. Eller forsøke å legge bånd på debatten ved å advare mot for mye åpenhet.

Den som ikke tåler debatten, bør ikke gå i krigen.