Krig på to fronter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • LO-leder Yngve Hågensen har kastet seg inn i en tofrontskrig. Helt rettmessig anklager han NHO for ikke å holde orden i eget hus. Nyhetene om ufattelige lønnstillegg og bonusordninger for næringslivsledere kommer like sikkert som vårblomstene når selskapene legger fram sine årsresultater. I går var det konsernsjefen i Kværner, Kjell Almskog, som fikk sine betingelser blottlagt. Åtte millioner kroner i årslønn og fire millioner kroner i bonus. En lærer eller industriarbeider må bruke over 40 år for å samle slike inntekter.
  • I sin egen leir slåss Hågensen mot de forbundsledere som vil gå bort fra solidaritetsalternativet og moderasjonslinja i lønnsoppgjørene. Opprørsgeneralen fra fjorårets LO-streik, Per Østvold i Transportarbeiderforbundet, varsler allerede nå at lønnsrammen neste år må være på minst fem prosent. Det er langt mer enn norsk økonomi tåler hvis målet er å ta igjen tapt konkurranseevne. Lederen i LO-forbundet som organiserer barnevernspedagoger og vernepleiere, Oddrun Remvik, uttrykker også utålmodighet. Hun vil se resultater for sine medlemmer i et atskillig raskere tempo enn solidaritetsalternativet har gitt rom for de ti siste åra.
  • Det er ingen tvil om at det er de glupske næringslivslederne og de økende forskjellene mellom kapitalister og vanlige arbeidsfolk som øker blodtrykket i LO-leiren. Hadde alle parter holdt seg til avtalen - moderasjon i alle ledd - ville alle innsett at det inntektspolitiske samarbeidet var til beste for de store lønnstakergruppene. Men når de rikeste rykker fra og bokstavelig talt danner en lønnsadel, med middelalderske lønnsrelasjoner til sine undersåtter, er det forståelig at trellene gjør opprør.
  • Det letteste for LO-lederen i en slik situasjon ville vært å rendyrke rollen som fagforeningsboss og slåss for en størst mulig del av kaka til sine medlemmer. I stedet ber han de opprørske besinne seg. For alle vil tape hvis det hele utvikler seg til en virkelig lønnskrig. Hågensens mesterverk som LO-leder var at han fikk sine egne til å forstå dette. Hans store nederlag var at motparten ga fullstendig blaffen.