Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krig uten skyting

I dag starter kampen om det store sølvtrofeet. Men det er utenpå. Bak leken på grasmatta er det et spill om politikk og penger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG MISUNNER min sønn når han nå er på vei til Berlin og det store verdifellesskapet som kalles «VM i fotball». For dette får han se: Elegante finter, knallharde taklinger, drømmepasninger og mål - denne spenningsutløsning som kan få ellers rasjonelle mennesker til å glemme tid og sted. Slik avbildes jo spillet i mediene. Samtidig vet vi at fotballen også har andre sider: den var påskudd for en hundre timers krig mellom Honduras og El Salvador i 1969, den økte spenningen mellom Serbia og Kroatia før krigen brøt ut på Balkan i 1990-åra. Selv om vi lever i Ei tid da nasjonalstaten bygges ned globalt eller fragmenteres i det lokale, har fotballen fortsatt evne til å gjenopplive følelser av nasjonalt fellesskap. Det er kanskje noe i Hegels ord om at Minervas ugle flyr i solnedgangen?

DET SOM LIKEVEL kaster de lengste skygger over fotballarenaene i dag, er fotballens karakter av big business. Pengesummer på størrelse med dem vi hører om fra finansmiljøenes førstedivisjon følger ballens bevegelser. Klubber er blitt investeringsobjekter, stjernene selv tjener titalls millioner årlig, kamper fikses og i miljøet rundt arenaene befinner gribbene seg, agentene som formidler spillere mellom klubbene og som tjener fetere jo større overgangssummene er. Vi fikk et innblikk i denne siden av idretten i Dagens Næringslivs reportasje om agent Rune Hauges virksomhet sist lørdag. Som alle som har noe å skjule, er han stum som en østers og har sine penger plassert i skatteparadiser. Verken gravejournalister eller politi greier å trenge inn i regnskapene. Reportasjen forteller om et mafiøst nettverk, smøring og korrupsjon, og etterlater bildet av en virksomhet som gjør Enron-skandalen til en søndagsskole. Men dette skjer i vår bakgård: Storparten av våre blåøyde helter, de norske fotballproffene på De britiske øyer, er formidlet gjennom Rune Hauges system.

FOTBALL ER nå kanskje den mest globaliserte av all virksomhet på jorda. Den samler et ukjent antall millioner mennesker, kanskje en milliard, kanskje to for hver kamp gjennom de fire ukene verdensmesterskapet varer. Fotball er blitt en felleskultur fra Tokyo til Slemmestad, fra Buenos Aires til Timbuktu, fra Luleå til Sydney. Den er en verdenssak, et universelt fenomen som samler oss over alle sosiale grenser og religioner. I løpet av de første seks år av dette århundret er Asia, Afrika og Arabia for alvor med i dette idrettslige fellesskapet som hadde sitt utspring i industribyene på De britiske øyer. Der politikken splitter og der kulturen fortsatt har sine nasjonale særtrekk, forener fotballen gjennom de moderne massemedier. Det er flere som kan uttale Ronaldinho enn Ahmadinejad, det er flere som kjenner David enn Posh Beckham.

DET POLITISKE potensialet i fotballen ligger i at tilskueren identifiserer seg med idrettshelten på banen samtidig som heltene, laget, representerer nasjonen eller staten. Mellom all oppmerksomhet rundt sikkerhet og terrorfrykt, står derfor kontroversen mellom Iran og vestmaktene mest i fokus ved innledningen til årets VM: Kommer president Mahmoud Ahmadinejad til Tyskland for å se det iranske laget? Han er ikke lett å hanskes med for tyske myndigheter. Han forviser kvinner fra tribunene. Han trosser det internasjonale samfunn i kjernekraftspørsmålet. Men verst for tyskerne er at han tviler på at jødeutryddelsene virkelig skjedde. Å benekte holocaust er en forbrytelse i Tyskland, med strafferamme på fem år. Både kansler Merkel og andre politiske ledere i vest ser helst at Ahmadinejad holder seg borte.

SLIK ER POLITIKK så visst stadig nærværende i en sport vi insisterer på å se som fair play og upolitisk. Hvis Brasil vinner trofeet, blir president Luiz Inacio Lula da Silva igjen favoritt til å vinne valget i oktober. Tap, derimot, vil bli veien ut av presidentpalasset. Og bak de elegante finter og presise pasninger på den grønne matta, finnes et bilde av pengegriskhet, skattefiffel og brutal egoisme. George Orwell hadde som vanlig større innsikt enn de fleste da han sa: «Seriøs sport har intet med fair play å gjøre. Den er full av hat, sjalusi, skryt, forakt for alle regler og en sadistisk glede over å være tilskuer til vold. Det er med andre ord krig uten skyting». Men når jeg fortsatt misunner min sønn på åpningsdagen, er det fordi jeg helst vil se idrettens lekne side. Som danskene sier om god fotball: «Vild i varmen, kold i røven og klar i bolden».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling