Krig uten Slobos regi

På ny flyter blodet på Balkan. Men krigshandlingene i Makedonia mangler trykket fra den onde viljen som preget krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Slobodan Milosevic er borte som krigens arkitekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det betyr at striden mellom albanere og slavere i Makedonia i verste fall vil likne mer på baskernes kamp i Spania og på kurdernes i Tyrkia, enn på serbernes kamp mot sine naboer på Balkan. Men også det er ille nok.

- NYE UTBRUDD AV VOLD, uansett fra hvem, er galskap nå, sa NATOs generalsekretær lord Robertson i går.

Diagnosen var ganske presis, der makedonske regjeringssoldater i helga igjen bombet stillingene til albanske opprørere utenfor hovedstaden Skopje. På ettermiddagen i går stanset kamphandlingene i landsbyen Aracinovo, der mer enn 700 albanske opprørssoldater har befestet seg. Makedonske regjeringskilder snakket om albanere som viftet med hvite flagg.

Men det er mer sannsynlig at det var det knallharde presset fra EUs «utenriksminister» Javier Solana som gjenopprettet den skjøre våpenhvilen. EU og Vesten har en helt annen innflytelse i Makedonia enn de hadde i Jugoslavia så lenge Slobodan Milosevic satt ved makta.

MEN DET BETYR IKKE AT Vesten ikke vil sette klare betingelser for sine fredsinitiativer. Det foreligger planer om utplassering av NATO-soldater i republikken. Men NATO krever en våpenhvile som holder, og omfattende innlevering av våpen, før NATO eventuelt sender sine folk inn.

- Det ville være en oppskrift på katastrofe, sa Solana i Skopje i går, da han kommenterte utplassering av soldater i NATO-regi nå. Han oppfordret igjen partene til å hamre ut en politisk plattform som kunne gjøre det mulig for vestlige soldater å hjelpe til med å holde en våpenhvile.

I MAKEDONIA VET FOLK utmerket godt hva krig innebærer. I mange år, helt fra krigen mellom serbere og kroater startet for ti år siden, har det vært en grunnleggende frykt for at krigen skulle spre seg også hit. Mange av de slaviske makedonerne har slekt og venner både i Bosnia og i Kroatia. Og albanerne i Makedonia så krigen på nært hold da slektninger veltet over grensa fra Kosovo for to år siden, da serberne gjennomførte sin etniske rensing. Men en krig har sin egen dynamikk, helt uavhengig av alminnelige menneskers innsikt i krigens redsler.

SELV HUSKER JEG GODT en søndag i Makedonia i april for to år siden. På formiddagen var jeg på en gresskledd helling i fjellet ved grensa til Kosovo. Her møtte jeg 70-årige Sali Syla, som hadde kommet over fjellene natta før. Han var så svak at både han og familien trodde han ville dø, men han ville likevel snakke. Han sa hans største ønske var å ikke dø nå. Ikke fordi han var redd for døden, eller fordi han hadde så mye å se fram til, men fordi han ikke ville begraves i fiendens jord - i Makedonia. Familien hadde båret den gamle mannen på sine rygger under flukten, men da de kom til grensa til Makedonia ble de møtt av makedonsk politi, som ikke ville slippe familien gjennom. I mange dager hadde de stått og ventet, de første dagene uten å få verken vått eller tørt. Sali Syla følte seg langt fra velkommen, og ville altså ikke dø på et sted der han var til de grader uønsket.

PÅ ETTERMIDDAGEN samme dag dro jeg innom en ortodoks kirke i hovedstaden Skopje. Her møtte jeg den moderate og vennlige familiefaren Ivica Velkovski. Han frykter de mange hundre tusen albanerne som flommet over grensa fra Kosovo. Han mente det ville forrykke den etniske balansen i republikken. Han mente dessuten at den humanitære hjelpen fra Vesten skulle gå til serbiske bombeofre, og ikke til albanske flyktninger. Jeg kunne bare konstatere at det var et hav av forskjell i virkelighetsoppfatning fra den gamle, døende mannen i Radusa, og den tross alt moderate kirkegjengeren i Skopje.

DET ER DETTE HAV av avstand i forståelse vi nå ser konsekvensene av i mange albansk-befolkede landsbyer i Makedonia. Selv om den albanske befolkningen er sterkt splittet i spørsmålet om å ta til våpen, er store mengder våpen smuglet inn fra Kosovo og Albania. Det er bare en politisk løsning med betydelig mer albansk innflytelse som kan hindre en videre utvikling på voldsspiralen.

Men en storkrig er likevel lite sannsynlig. Fra Kosovo kan NATO skaffe seg bedre kontroll over grenseområdet. Dessuten kan EU og NATO utøve betydelig politisk press, som vil begrense både våpenstrøm og rekruttering til væpnete enheter. I verste fall kan vi få et baskisk eller kurdisk problem på Balkan, og det er ille nok.

RUNDT EN TREDEL av de om lag to millioner innbyggerne i Makedonia er etniske albanere. Som i Kosovo betyr det at de aller fleste av dem er muslimer, dessuten har de svært sterke lojalitetsbånd i sin velutviklede klankultur. Som i Kosovo får de langt flere barn enn sine slaviske naboer, og hvis utviklingen fortsetter, vil det om få tiår være albanerne som er majoritetsbefolkningen i Makedonia, og ikke slaverne. De slaviske makedonerne ser på denne statistikken som en djevelsk masterplan. Albanerne ser på de samme tallene som en løfterik mulighet til politisk makt, etter år av undertrykkelse. Det er frykten som driver begge sider i det makedonske dramaet.

<B>KRIG IGJEN:</B> Makedonske regjeringsstyrker bomber mål i landsbyen Aracinovo. I går ettermiddag ble våpenhvilen gjenopprettet. Men situasjonen er fortsatt svært spent.