Krig uten vinnere

For første gang siden Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, befinner israelerne og palestinerne seg på randen av krig. Det er en krig ingen kan vinne, men der alle vil bli tapere, skriver Dagbladets kommentator.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da kom Baraks drepende hevn

  • Trolig står vi ikke overfor en ny omfattende Midtøsten-konflikt, men ett er sikkert. Det er skapt en helt ny situasjon i området etter at høyre-lederen Ariel Sharon gikk sine provoserende skritt rett ved den muslimske Klippemoskeen i Jerusalem for to uker siden. I går kveld så det ut til at Sharon går inn i en ny kriseregjering i Israel.
  • Den israelske gjengjeldelsen etter den palestinske lynsjingen av to sivilkledte soldater i Ramallah i går formiddag, var som ventet. Israelerne holder seg ikke til det bibelske «et øye for et øye, en tann for en tann». Her er det snakk om å slå flerfoldige ganger tilbake, så det virkelig kjennes. Utover hele gårsdagen gjorde israelske talsmenn det klart at dette var en advarsel til palestinernes leder Yassir Arafat om å holde sine folk i ro. Arafat fikk skylda for ugjerningen i Ramallah, og palestinerne ble straffet kollektivt.
  • Israelerne spiller et høyt spill. Selv om verken statsminister Ehud Barak eller PLO-leder Arafat ønsker en krig, kan situasjonen fort komme helt ut av kontroll. Vi har de siste dagene sett palestinske militsgrupper som ikke synes å lyde Arafats ordrer om våpenhvile. I går truet også de muslimske fundamentalistene i Hamas med hevnaksjoner. De pleier som regel å være blodige. Det paradoksale er at ekstremister både blant jøder og palestinere nå ser sin mulighet til å legge fredsprosessen død en gang for alle. På jødisk side gjør nybyggerne så godt de kan, i pakt med de bibelske lovnader om et hellig land helt til Eufrats bredder.
  • En krig mellom israelerne og palestinerne er som Davids kamp mot Goliat. Israelerne er en militærmakt i verdensklasse, mens palestinerne ikke har særlig mer enn geværer å slåss med. Selv om det vil koste, kan israelerne lett gjenerobre de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden og i Gaza. Det vet Yassir Arafat. Men han vet også at de fleste israelske politikere ikke har noe ønske om på nytt å legge mer enn to millioner gjenstridige palestinere under seg.
  • Israelerne vil altså vinne en krig militært, men de vil tape den politisk, også sett i et internasjonalt perspektiv. Arafat vil tape militært, men kan høste politisk gevinst. Men hva hjelper det om han ikke engang får beholde den lille småkongemakten han har i dag. Syria, Libanon og Jordan har ingen interesse av en krig mot overlegne israelske naboer, i de landene står økonomisk utvikling høyest på dagsordenen. Men araberverdenen kan heller ikke se på at israelerne knuser det som er igjen av det palestinske selvstyret.
  • Om full krig unngås, er likevel mye nå forandret. Den religiøse konflikten mellom jøder og muslimer er blitt langt alvorligere. En løsning på det omstridte Jerusalem-spørsmålet synes i øyeblikket flere lysår unna. Barak slåss heller ikke lenger bare mot palestinere på Vestbredden og i Gaza. Også israelske palestinere har reist opprørsfanen. De er lei av å bli behandlet som annenrangs mennesker.
  • Mange erklærte i går fredsprosessen i Midtøsten som død. Håpet får være at folk har stått opp fra de døde i Det hellige land tidligere.