Krigen mot pasjtunerne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ONSDAG MØTER USAs president Barack Obama sine kolleger fra Pakistan og Afghanistan, Azif Ali Zardari og Hamid Karzai, i Det hvite hus i Washington. Obama vil ha de to asiatiske nabolandene til å spille på lag i et «trepartisamarbeid» i kampen mot Taliban og al-Qaida.

I dag kriger USA og de NATO-ledede ISAF-styrkene mot den islamistiske talibangeriljaen og andre opprørsgrupper i Afghanistan – i samarbeid med den afghanske regjeringshæren. I nabolandet Pakistan kjemper president Zardari og den pakistanske hæren mot en stadig sterkere pakistansk gren av Taliban. Et forsøk på kompromiss ved å la Taliban få innføre islamske sharialover i Malakand-regionen i februar, førte ikke til at islamistene la ned våpnene, men i stedet angrep byen Buner som bare ligger ti mil fra hovedstaden Islamabad. Nå pågår det nesten daglige krigshandlinger mellom Taliban og pakistanske militærstyrker.

PROBLEMET FOR AFGHANISTAN – og ikke minst for USA – er at Taliban har kontrollen over store deler av grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, stammeområder som er utenfor den pakistanske regjeringens kontroll. Både afghanske og pakistanske talibanere har baser her, sammen med enkelte al-Qaida-grupper og andre utenlandske islamister. Fra disse stammeområdene sendes styrker inn i Afghanistan. USA har prøvd å stanse denne virksomheten

ved å sende førerløse fly, såkalte

droner, inn i området for å bombe mistenkte «terroristmål». Ifølge pakistanske regjeringskilder ble det bare truffet reelle mål i ti av 60 tilfeller mellom januar 2006 og april i år. Fjorten al-Qaida-ledere skal ha blitt drept, mens dødstallene blant sivile var 68, alle tilhørende folkegruppa pasjtunerne.

Nå må nok disse tallene tas med en klype salt, men det er ingen tvil om at mange sivile er blitt drept på grunn av de amerikanske droneangrepene. Det fører selvfølgelig til større motstand mot USA i disse områdene, som stort sett er befolket av pasjtunere.

FOR Å FORSTÅ konflikten som pågår, må vi tilbake til 1893 da den britiske koloniadministratoren Henry Durand trakk en 2640 kilometer lang grenselinje mellom den daværende britiske kolonien India og Afghanistan. Durandlinja, som den ble kalt, splittet den pasjtunske befolkningen som bodde på begge sider. Etter at Pakistan ble etablert i 1947 ble dette grenselinja mot Afghanistan. Men det har aldri vært noen grense i reell forstand, spesielt ikke for den pasjtunske befolkningen.

Det bor mer enn 25 millioner pasjtunere i Pakistan og mellom

ti og femten millioner i Afghanistan. I Pakistan utgjør de rundt 15 prosent av befolkningen, i Afghanistan er de den største befolkningsgruppa.

Taliban består hovedsakelig

av pasjtunere. Da Taliban-regimet i Afghanistan ble styrtet av USA i 2001, ble den pasjtunske befolkningen kollektivt straffet ved at de mistet det meste av innflytelsen i landet. Den afghanske presidenten Hamid Karzai er pasjtuner, men han sees på som forræder av mange av etniske brødre og søstre. Mange pasjtunere var glade over å bli kvitt Taliban, men utviklingen i Afghanistan de siste åra har gitt talibanerne økt støtte blant sine egne.

I de pakistanske stammeområdene har pasjtunerne stort sett styrt seg selv. Ikke minst på grunn av den pasjtunske æreskodeksen pastunwali blir både afghanske talibanere og utenlandske hellige krigere tatt imot med stor gjestfrihet. Og er du først gjest i et pasjtunsk hjem skal du også beskyttes. Derfor blir reaksjonene ekstra harde når amerikanerne går til angrep på disse «gjestene».

Taliban og militant islamisme har fått mye større innpass i de pakistanske grenseområdene de siste åra, og krigen har også spredt seg til pakistansk jord. Det pakistanske angrepet på Den røde moskeen i Islamabad i 2007, der et hundretall mennesker ble drept, førte til en kraftig opptrapping av konflikten – og til en radikalisering blant pasjtunerne.

PROBLEMET FOR DEN pakistanske presidenten Zardari er at det finnes islamistsympatisører både innen den pakistanske hæren og i etterretningsvesenet, ISI, et resultat av islamiseringsprosessen daværende president Muhammad Zia ul-Haq satte i gang på slutten av 1970-tallet. Selv om islamistenes innflytelse er mye mindre i dag, hersker det liten tvil om at Taliban fremdeles har sine støttespillere innen de væpnede styrker.

Men uansett er det få som tror at Pakistan som land er truet av en islamistisk revolusjon. Noen tusen talibansoldater står overfor en hær bestående av mer enn 600 000 mann, de aller fleste motstandere av den islamistiske ideologien. Samtidig må vi huske på at pasjtunerne er en minoritet i Pakistan. Punjabiene, som stort sett ikke har noe til overs for islamistene, utgjør 45 prosent av befolkningen. Sindhiene som er en nesten like stor folkegruppe som pasjtunerne, deler punjabienes syn på islamistene.

MEN HVORDAN VIL Obamas «trepartisamarbeid» slå ut? Håpet er selvfølgelig at pakistanske myndigheter både skal klare å slå ned den hjemlige islamismen og eliminere Taliban og al-Qaida i grenseområdene i Afghanistan. Faren er at en slik strategi vil føre til et enda større samhold blant pasjtunerne og at konflikten trappes opp.

Som Winston Churchill sa da han kjempet mot pasjtunske opprørere i Malakand i 1897: «Ingenting forener ulike pasjtunske stammer mer enn en fremmed okkupasjonsstyrke.»