Krigen om arvesølvet

Striden mellom India og Pakistan om Kashmir har de siste 10 årene krevd 25000 menneskeliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Pakistans president Musharraf i disse dager reiser til toppmøtet med Indias statsminister Vajpayee, er det to sørasiatiske erkefiender som møtes. Øverst på dagsordenen står Kashmir-konflikten, et åpent sår i forholdet mellom de to landene. Det er selve arvesølvet striden står om: Kashmir, det gamle fyrstedømmet som ved det britiske imperiets fall i 1947 ble delt mellom India og den nyopprettede staten Pakistan.

Det gamle kashmirske fyrstedømmet er i dag delt i tre, hvorav en del er innlemmet i Pakistan, en del har delvis autonomi, men er i realiteten også styrt av Pakistan, og en siste del styrt av India og formelt innlemmet som en del av delstaten Jammu og Kashmir. Konflikten står om herredømmet over den indiske delen, som har et innbyggertall på omtrent ni millioner, og som av Pakistan konsekvent omtales som «okkupert Kashmir». Totalt har konflikten de siste 10 årene krevd 25000 menneskeliv.

India og Pakistan har ført tre kriger om området (1947- 48, 1965 og 1971). Etter den siste krigen ble partene i 1972 enige om en 800 kilometer lang delelinje som ble ratifisert under fredsslutningen i grensebyen Simla (Simla-avtalen). Delelinjen er ikke demarkert, noe som forklarer hvorfor det ofte er uenighet mellom partene om hvor grensen går. Siden 1949 har FNs observasjonsstyrke bemannet poster langs delelinjen, men ikke hatt mandat til annet enn å registrere grensekrenkelser. Det spente forholdet mellom landene gjør at det en vanlig sommermåned regner 400000 granater over delelinjen.

Som en direkte konsekvens av Kashmir-konflikten bruker landene en betydelig andel av bruttonasjonalproduktet til forsvarsformål: India omtrent tre prosent og Pakistan mer enn seks prosent. India har hatt en stabil økonomisk vekst på ca. 6- 7 prosent de siste årene og økte forrige år sitt forsvarsbudsjett med 28 prosent. Pakistan har en meget svak økonomi, og veksten har sunket til rundt tre prosent. Landet er tynget av stor utenlandsgjeld, og omtrent 40 prosent av offentlige utgifter går med til å betjene gjelden. Ytterligere 26 prosent går til hæren. Da blir det lite igjen til tiltak som kan bedre levekårene for Pakistans 140 millioner innbyggere og dempe befolkningsveksten på over tre prosent.

Pakistan har de siste årene opplevd en sterk svekking av sivile institusjoner. Likevel bruker landet omtrent 40 milliarder kroner årlig til forsvarsformål. Til sammenlikning bruker India nærmere 140 milliarder kroner. India er Pakistan overlegen i konvensjonelle styrker, men Pakistans satsing på utvikling av atomvåpen har til en viss grad gjort at landet har innhentet Indias teknologiske forsprang. India har likevel mange flere langtrekkende raketter enn Pakistan. Rustningskappløpet fortsetter ufortrødent, og tross sterkt påtrykk fra USA har ingen av landene signert prøvestansavtalen og ikke-spredningsavtalen.

Den nye atomalderen begynte 11. mai 1998, da India uten forvarsel gjennomførte sin første underjordiske prøvesprenging siden 1974. På tross av betydelig diplomatisk press og lovnader om økonomisk støtte, gjennomførte Pakistan kort etter sin første underjordiske prøveeksplosjon. Da gledesrusen lettet, kom de harde realitetene: økonomiske sanksjoner og sviktende utenlandske investeringer. Samtidig begynte en sterk kapitalflukt og et kraftig kursfall på den pakistanske rupien. Også lånene som Pakistan er så avhengig av, stoppet opp, og store donorer stanset sin utviklingshjelp til landet. Med lite penger i kassa øker presset på sentralregjeringen og dermed de interne spenningene.

Flere analytikere tegner et skremmende bilde av Pakistan: et land i gradvis oppløsning, med økende sekterisk vold og islamsk fundamentalisme. I løpet av de siste 10 årene har de religiøse motsetningene økt i takt med tilslutningen til ekstreme sjia- og sunni-grupperinger. Det er enighet om at dette i stor grad skyldes framveksten av religiøse islam-skoler, noe som også gav støtet til Taliban-bevegelsen, som i dag har makten i Afghanistan. Dette, mener enkelte observatører, truer nå med å skylle over Pakistan, på lengre sikt med en intern oppsplitting og fragmentering av landet. Den gradvise radikaliseringen av islam, det noen kaller en «talibanisering», kan ha gitt grobunn for en «jihad-kultur» som gir religiøs og politisk legitimitet til Kashmir-konflikten.

Pakistans offisielle standpunkt i konflikten er at Kashmirs status må avgjøres gjennom en folkeavstemning slik FN-resolusjonen av 1948 krever. Samtidig ønsker Pakistan ekstern mekling i konflikten. India har like sterkt avvist kravet om folkeavstemning og insistert på at dette er et indre anliggende som bare kan løses gjennom bilaterale samtaler med Pakistan. Internt i Kashmir er det mange som ønsker en politisk løsning der Kashmir blir en selvstendig politisk og administrativ enhet løsrevet både fra indisk og pakistansk herredømme. Verken India eller Pakistan godtar en slik tredje løsning. Ikke desto mindre, siden 1989 har indisk herredømme i Kashmir vært utfordret av mer enn to dusin islamske opposisjonsgrupper. Noen av disse ønsker indre selvstyre, andre løsriving fra India og atter andre innlemming i Pakistan. Samtidig med at Pakistan støtter noen av disse gruppene med våpen og opplæring, fører India en brutal utrenskningspolitikk overfor muslimske «terrorister». Sivilbefolkningen blir heller ikke spart. Det er godt dokumentert at indiske sikkerhetsstyrker gjør systematisk bruk av brutale overgrep, drap og tortur for å kontrollere den muslimske majoriteten.

Det er viktig å merke seg at samtidig som India har motsatt seg mekling i konflikten, har begge parter tatt initiativ til dialog, både gjennom den indiske statsministerens reise til Pakistan i februar 1999 og den forestående reisen til Musharraf til India. I tidsrommet mellom de to toppmøtene ligger den såkalte Kargil-krisen våren 1999, som førte landene på randen av en storkrig. Kjernen i denne konflikten var en styrke på omtrent 1000 frihetskjempere, mujahedin, som ble hjulpet over delelinjen og inn i fjellområdene nær byen Kargil av regulære pakistanske styrker. Etter sterkt diplomatisk press, først og fremst fra USA, ble inntrengerne trukket ut av Kargil, og krisen gled over. Hovedansvaret for det feilslåtte angrepet er i ettertid blitt lagt på den pakistanske hæren og daværende øverstkommanderende, general Musharraf.

Kargil var et alvorlig prestisjenederlag som økte spenningen mellom det sivile og militære lederskapet og var begynnelsen på slutten for daværende statsminister Nawaz Sharif. Noen måneder etter Kargil-episoden ble Sharif avsatt i et ublodig militærkupp, det fjerde i landets korte historie, og erstattet av general Musharraf. Kargil gav også støtet til en strategisk reorientering, der USA gradvis har distansert seg fra sin gamle allierte og styrket båndene til India.

Siden Kargil-episoden har forholdet mellom de to landene litt etter litt normalisert seg. Med Sharif i fengsel og senere forvist til Saudi-Arabia, kunne Musharraf nylig innsettes som landets nye president. Forholdene ligger dermed til rette for et toppmøte mellom to statsledere, men med et høyst ulikt nasjonalt mandat. Ikke desto mindre går de siste meldingene ut på at begge parter har besluttet å avvikle sine befestede posisjoner på Siachen-breen. Mer enn 6000 meter over havet er Siachen verdens høyeste slagmark. Men det er ikke de golde fjellene eller de kalde breene konflikten står om. Striden står om Kashmir som nasjonalt symbol og kilde til landenes sjel. Kashmirs endelige status vil være avgjørende for regionens økonomiske og sikkerhetspolitiske utvikling. Det er derfor toppmøtet mellom Musharraf og Vajpayee er så viktig og delingen av arvesølvet nøkkelen til regionens framtid.