Krigen om freden i FN

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Krigen om freden er for lengst i gang i Irak. Og frontene er like klare og uforsonlige som for noen uker siden, den gang man ennå kunne ha unngått den virkelige krigen, og stormaktene bare kriget om hva slags mandat en eventuell krig skulle ha. Vi vet alle hvordan det gikk: FN satt skadeskutt tilbake da Frankrike gjorde det klart at de ville legge ned veto mot en FN-sanksjonert krig, og USA og Storbritannia startet sin krig med sin såkalte koalisjon av villige.
  • Men krigen fra før krigen henger igjen, og preger i høyeste grad krigen om freden. På Camp David gjorde George W. Bush og Tony Blair i går alt for å skyve sine uoverensstemmelser om hva som skal skje i Irak når Saddam er borte, under teppet. For mens USA vil styre Irak som et amerikansk lydrike, og dele ut favører til sine egne, så vil Storbritannia at FN skal ha hovedansvaret for gjenoppbyggingen av Irak. Om FN tapte krigen om krigen i Irak, så er det desto viktigere at de vinner freden, slik at sårene krigen skapte og skaper, kan leges så fort som mulig, mener Blair.
  • Men så enkelt er det ikke. I Paris sitter Jacques Chirac og sier at Frankrike ikke vil bidra med en euro hvis ikke FN alene får oppgaven. Og i Moskva sitter Vladimir Putin og er like stivsinnet med sine rubler. For krigsmotstanderne skal ha godt betalt for å rydde opp etter koalisjonen av krigere. Og mens stormaktene krangler, har Halliburton, selskapet som tidligere var ledet av USAs visepresident Dick Cheney, fått oppdraget med å slukke oljebranner, helt uten konkurranse fra andre selskaper.
  • Og her er vi selvsagt ved kjernen av problemet. Land som Frankrike og Russland vil få sin del av kaka gjennom en FN-ledet gjenoppbygging av Irak. Uten FN er det grunn til å frykte at USA vil styre Irak slik de og amerikansk oljeindustri helst vil. Det handler om penger, men kjøpslås med prinsipper. Slikt taper FN på.