Krigen om freden

Seieren over Hitler-Tyskland feires i Moskva. Det er ikke urimelig, siden 27 millioner sovjetborgere døde på grunn av krigen. Men Stalins fred ble også 100 millioner menneskers fengsel, og mange nye millioners død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MOSKVA (Dagbladet): Seieren fulgte Stalins faner da han omsider tok Berlin, og Hitler tok livet av seg, i bunkeren for 60 år siden i disse dager. Dagen feires i dag, 9. mai, og mer enn 50 stats- og regjeringssjefer, med George W. Bush i spissen, er til stede i Moskva. I Russland er dagen den viktigste og mest samlende av alle helligdager. Den første «9. mai» ble feiret 24. juni 1945 på Den røde plass i Moskva. Stalins øverstkommanderende, general Sjukov, var seremonimester da Sovjetunionen feiret seieren denne sommerdagen. Sjukov hadde tatt den røde armé fra Volgas bredd til Berlin, og var strategen som ikke bare hadde ofret mer enn 20 millioner sovjetiske innbyggere i krigen. Mens Sjukov satt høyt på sin hvite hest, kastet soldater fanene for føttene på Stalin, som sto på Lenin-mausoleet og så på. For en gangs skyld var han ikke lunefull og humørsyk, han smilte. For det var Stalins fred man feiret.

OG DET ER DETTE som er problemet med dagens feiring av 60-årsdagen for seieren over nazismen i Europa. Den røde armé hadde ikke bare frigjort Europa og lille Finnmark. Den hadde også vunnet et kappløp om verdensordenen etter freden. Den hadde slavebundet rundt 100 millioner europeere, og gjorde dem til Stalins og Sovjetunionens undersåtter. Ikke i tre eller fem år, slik Hitler gjorde, men i 44 år, fra 1945 til 1989. Hver tiende balter ble for eksempel drept eller sendt til slavearbeid i Sibir. Derfor holder den estiske og litauiske presidenten seg unna Moskva i dag. Derfor krever de baltiske land og Polen en klar unnskyldning fra Russland for hva freden betydde for dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET VIL IKKE president Vladimir Putin gi dem. Snarere tvert imot. Nylig forsvarte Putin Stalins pakt med Hitler fra 1939, som gjorde at den røde armé tok Baltikum, og det vestlige Polen og Ukraina. Han begrunnet det med at Sovjetunionen trengte en buffersone mot Tyskland i vest, og sa i realiteten at andre, mindre land må finne seg i å blø for Russlands sikkerhet. Han gjorde okkupasjon til en legitim form for grensekontroll. Men det stopper ikke der. I sin tale til nasjonen for 14 dager siden sa Putin at Sovjetunionens sammenbrudd var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Katastrofen er - sett fra Putins side - at rundt 50 millioner etniske russere over natta bodde i land som Ukraina eller i de baltiske land. Nå talte Putin selvsagt til et lydhørt hjemmepublikum. Men for baltere og sentraleuropeere, som ble Stalins slaver, er påstanden en fornærmelse. Problemet er bare at for Putin var fornærmelsen opportun.

FOR I RUSSLAND er 2. verdenskrig fortsatt vanskelig. Alle russere har en bestefar eller annen nær slektning som døde under 2. verdenskrig. Alle er oppfostret med all den pompøse seiersretorikken seieren i alle år har blitt feiret med. Og de aller fleste har delt stoltheten ved den store seieren. Selv om også mange russere godt visste at krigens slutt bare betydde at den ene tyrannen hadde slått den andre, så ville alternativet vært enda verre for russere flest. Dessuten, skulle 27 millioner mennesker ha dødd forgjeves? Når alle har nære slektninger og venner som døde for en sak, skal nasjonen kunne forsone seg med at alle lidelsene var meningsløse?

VERDEN VIL LYTTE når Putin holder hovedtalen på Den røde plass i dag. Han må både ta hensyn til sitt hjemmepublikum og sørge for ikke å fornærme noen av sine høye gjester. President George W. Bush har denne helga reist rundt i Europa og bedt folkene i de baltiske land tenke mer på framtida enn på fortida. Men han har også sagt til Putin at det er i Russlands interesse å være omgitt av demokratier. Lett blir det ikke. Til tross for at det var Stalin som vant krigen, så oppfattes krigen i Russland som en frigjøringskrig. Og det er en god grunn til det, selv om den ikke førte til frigjøring verken i Sentral-Europa eller i Russland selv. For hvordan kan dette landet ellers forsone seg med alle sine 27 millioner døde? Krigen om freden er en nokså naken, sjelelig, kamp om en sannhet som ser helt forskjellig ut etter hvor du står. Kanskje er virkeligheten så vanskelig og deprimerende at Russland og resten av Europa ikke blir enige?