Krigen om krigen

I Nord-Irak snakker alle om krig og ingen om våpeninspektører. Spørsmålet der er når, ikke om krigen kommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERBIL/IRAK (Dagbladet): I Nord-Irak venter kurderne med skrekkblandet begeistring på krig mot Saddam. Jeg sitter på et hotell i Erbil, en av byene som de irakiske kurderne styrer selv. Et par mil sørover står Saddams styrker. På en storskjerm i hotellresepsjonen ruller BBC World Service. Det er siste nytt fra FNs sikkerhetsråd og arbeidet med resolusjonen som skal sette betingelsene for Saddam Husseins samarbeid med FNs våpeninspektører. Frankrikes motstand mot å legge inn militære trusler vinner terreng. Ingen i lobbyen bryr seg. - Kan du ikke spørre om noe annet, sier en oppgitt tolk da jeg for tredje gang på en dag prøver å få ut kurdiske meninger om spillet i New York. Kurderne forbereder seg på krig. De vil ikke ha våpeninspektører. De vil ha vekk Saddam Hussein. Og de har USAs ord for at supermakten vil det samme. Nesten hver eneste dag vises et brev fra utenriksminister Colin Powell på kurdisk TV. Der står det ikke et ord om våpeninspektører eller masseødeleggelsesvåpen, men mye om visjonen USA har til felles med kurderne: - Jeg er stolt av at dere er blant USAs partnere i kampen mot terror og tyranni, og at dere deler vår visjon om et nytt Irak, siterer kurdiske TV-opplesere fra Powells brev. Her trenger ikke USA pakke inn målet om regimeskifte i Bagdad.

41 PROSENT av spurte nordmenn støtter en krig mot Saddam dersom krigen har et mandat fra FN. Hva utenriksminister Jan Petersen mener om krigen, er det vanskeligere å svare på. Han kjemper mot en hypotetisk krig. Å snakke om krig er å foregripe begivenhetene, spørsmålet er hvordan FNs våpeninspektører skal sikres fri adgang til Saddams masseødeleggelsesvåpen. Men for kurderne er det debatten om resolusjoner og våpeninspektører som er hypotetisk, ikke krigen de har forberedt seg på så lenge. Folkerettens kjøreregler for konflikthåndtering er viktig. Kollektiv håndtering av spørsmål som truer verdensfreden er å foretrekke framfor alenegang fra verdens stormakter. Men i Nord-Irak vet folk av erfaring at dersom krigen kommer, spiller det liten rolle om bombene har FN-stempel. Kurderne er skeptiske til verdenssamfunnets folkerettslige betenkninger, og det har de god grunn til.

RUINHAUGENE er det beste kjennetegnet på at du nærmer deg et grenseområde i Nord-Irak. På slutten av 80-tallet ga Saddam ordre om å utslette all bosetting i grensebeltet mot Iran, Tyrkia og Syria. Iraks kurdere skulle stoppes fra å konspirere med sine kurdiske frender, særlig i Iran. 180000 kurdere mistet livet. Om lag 5000 av dem ble drept med gass i byen Halabja i 1988. I dag viser George W. Bush, Tony Blair og vår egen utenriksminister til Saddams gassangrep på kurderne. Men kurderne selv grøsser når de trekkes inn som bevis på diktatorens forkjærlighet for masseødeleggelsesvåpen. Saddams gass, for det meste framskaffet av europeiske selskap, var for 14 år siden et ikke-tema blant folkerettens voktere. Reagan-administrasjonen, med Bush senior som visepresident, forsøkte å hysje ned Saddams gassangrep mot kurdiske byer. Saddam var alliert i krigen mot Vestens hovedfiende, ayatolla Khomeini. Og kurderne i Irak sloss mot Saddam. Det var verken FN eller Norge som brøt stillheten. Kurderne gir Danielle Mitterrand æren for å ha vekket opp folkerettens voktere, og da kurderne gjenåpnet sitt nye parlament for to uker siden, var den tidligere franske presidentfruen selvskreven æresgjest.

DEN KURDISKE landsbyen Kelek ligger 80 meter fra Saddam Husseins forposter. Hæren hans rullet over landsbyen under den første Golfkrigen. Jeg spør en kaféeier om han tror krigen kan unngås. Han peker mot en kondensstripe etter et britisk eller amerikansk jagerfly på himmelen, og svarer: - Med hjelp fra Gud og USA skal vi vinne.

Utenriksminister Jan Petersen har valgt å ikke forholde seg til krigen. Det er noe kurderne ikke kan tillate seg.