Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krigen om Svalbard

Jon Michelet kan ikke velte verden, men skrive roman det kan han så fjøra fyker. Bomber og granater! Røverroman? Det kommer an på om ikke vår rebelske forfatter kan rugge litt på Lilleverden likevel. Og det igjen kommer an på om det er sant at Norge spiller Svalbard i hendene på Sovjetunionen. Det er først og fremst det som blir hevdet i «Orions belte». Den har allerede skapt uro i rekkene. Snakket Nordli og Kosygin bare om norske manøvrer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Nå skal en naturligvis sondre mellom hva forfatter Michelet hevder og det hans unge helt Tom(as) Håkon Jansen påstår i deliristisk raseri over det som har hendt ham i nordlige farvann opp til nesten dagen i dag. I snedig formulerte for- og etterord blir visse personlige anklager mildnet en smule, mot fungerende sysselmanns (og dermed regjeringens) samspill med russerne mot avtaler og norske interesser. Men det blir nok igjen. Det kommer ikke til å løpe stille av. Unge Tom Jansens betroelser til papiret der han sitter i varetekt på «Bayern» er fulle av sprengstoff.
  •  Mange nordmenn har sikkert glemt at under siste verdenskrig var det også en krig på og om Svalbard. Den gang var tyskerne fienden. Nå er det sovjetrusserne, hevder sjømannen Tom, og hevder Jon Michelet. Innrømmet da at det blodige eventyr Tom og kameratene Sverre og Lars opplever på Svalbard er - ja eventyr. Men på side 309 blir russerne av i dag kalt fascister. På s. 369 eksploderer den bomben som allerede har innvarslet ny rettssak, beskyldningen mot vår sysselmann i 1941 for å ha angitt norske motstandsfolk til Gestapo. Henrettelsene ble eksekvert på Oscarsborg - g mann. Den sysselmannen ble seinere frikjent for norsk domstol. Den krigen som den gang ble ført spinner seg inn i den oppdiktede krigen mellom KGB og de tre norske eventyrerne om bord på «Sandy Hoopk». En meget skarpt beregnet ekkovirkning. Michelet kan sitt fag, romanfaget og sjikanefaget. Som nykommunist er han en svoren fiende av det Sovjet som var (er)? Gammelkommunistenes svorne venn og ideologiske fyrtårn.
  •  Siktelsen mot fhv. styrmann Tom Jansen går ut på å ha drept sovjetrussisk borger Oleg Rybalov på Kvitøya under ildkamp mellom mannskapene på den gamle lørja «Sandy Hook» og et russisk militærhelikopter merket Aeroflot. Skildringen av selve kampen er gnistrende gjort. Gnistrende opplagt er skildringer av alle nifse opplevelser de tre har om bord og i land. Men romanen har også sine myke partier, kameratskapet mellom de tre, Tom Jansens glade og vrede barndom på den proletære siden av Lilleaker, fabrikkstrøk, framfor alt portrettet av faren William Jansen, tømrer, krigshelt fra mange farvann, nervevrak, snytt på alle bauger og kanter, død i vanærende glemsel. Romanen har voldsomme utslag av brutalitet, sentimentalitet, alt i ytterkant, slik både Tom J. og Jon M. Er i alle erfaringer, synspunkter. Under det ville jeg av handling, refleksjoner, digresjoner streifes mange navngitte folk, Hilmar Reksten, Einar Gerhardsen, Finn Gustavsen, Oddvar Nordli. Ingen går fri, men det er bare streifskudd, stundom med humoristisk vri, av og til rent barnslig, som når Dorenfeldt blir til Horenpels og Elg Elgesem til Sjakal Sjakalum. Det lar seg ikke nekte at forfatteren i sitt anti-kulturelle mønster blir en snob, en mot-snob. Slik også med den spenstige språkføringen der det gjelder å få alle ord til å ende på a, som penna (entall). Men en briljant ordkunstner er Michelet likevel; det er dessuten en slags verkstedroman, der vi følger Toms desperate skrivegjerning i fengselet mens han «planker ned ord etter ord»
  •  Generasjonsskiftet innen norsk kommunisme har aldri før fått så sterkt litterært uttrykk. Mistanken for forræderi faller på en mann fordi han i sin tid var med i Sovjetsamveldets Venner! I hat og frykt overfor nevnte nasjon møtes ytterlighetene. Orions belte kan godt komme under samme juletre som Kongen ser tilbake. Ingen dårlig kollisjon. Michelet mener at Kongen, dvs. Regjeringen, heller burde se fram.
  •  Sin vane tro bringer Michelet også denne gang et tillegg til selve romanen: en oversikt over den daværende sysselmannens karrière, inkl. rettssaken og frifinnelsen i 1948-49. Et stykke juridisk-journalistisk prosedyre som røper den pågående etterforsker i tillegg til den blendende romanforfatter J.M. Kniv i grodde sår. Bare at for politikeren Michelet er sårene ikke grodd. Hans begrunnelse: at det er nødvendig å grave den famøse «isbjørn»-affæren opp igjen. Forbrytelsen mot de torturerte og henrettede patriotene er og blir en skamplett - uavvaskelig så lenge frikjenningen av sysselmannen står ved makt.

Michelets påstand. Krigen om Svalbard ble overhodet ikke ført fra norsk side. Påstand nr 2: dagens krig om farvann og foretak på land blir heller ikke ført.