Krigen som skulle forandre verden

Etter fem år har Irak-krigen vokst seg mer skjebnesvanger for USA enn noen i Washington våger å innrømme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha sittet for seg selv på sitt private kontor - «blek og litt tynget», som en av hans sekretærer sa etterpå - kom president Bush ned til Det ovale rommet. Noen få minutter senere så president rett inn i fjernsynskameraet: «Mine medborgere, i dette øyeblikk har USA og koalisjonens styrker påbegynt den militære operasjonen for å avvæpne Irak.»

Sånn begynte Irakkrigen på fjernsynet, natten for fem år siden. Og for alle, selv dem som bare har fulgt sånn noenlunde godt med på den jevne strømmen av nyhetsbulletiner de siste årene, er det åpenbart at det innledende felttoget 20. mars 2003 nå har vokst utover seg selv. Det er blitt store dimensjoner over Irakkrigen. Ta noen av de viktigste tallene: På fem år har sannsynligvis mer enn 200000 sivile mistet livet. Det er gjennomført mer enn 600 selvmordsaksjoner bare i Irak. USA har mistet 4000 soldater, mens over 20000 er alvorlig skadet.

Og de samme dimensjonene reflekteres i USAs statsøkonomi. Snarere enn å bli det Bush-administrasjonen lovte - «en krig i stor grad finansiert av Iraks oljeinntekter» - er Irakkrigen blitt historiens dyreste krig etter den andre verdenskrig. Ifølge en fersk beregning er prislappen på omkring 15000 milliarder kroner. Og enda mer alvorlig for amerikansk økonomi; krigen er utelukkende finansiert av lån og underskuddsbudsjettering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Irak-krigen faller derfor av åpenbare grunner i kategorien «epokedannende» kriger. Den er som Vietnamkrigen eller første verdenskrig i Europa. Irak-krigen kommer til å merke en hel generasjon. Den vil danne skole for USAs framtidige opptreden i verden som et vedvarende symbol på supermaktens begrensninger. Og krigen vil nedfelle seg i det neste tiårets populærkultur og kunst, og overleve som understrøm i det politiske og intellektuelle livet i USA i mange år framover.

Ikke desto mindre: Alt dette er bare en liten bit av hva krigen i Irak handler om, og har handlet om de siste fem årene. Helt fra begynnelsen har invasjonen av Irak dreid seg om langt mer enn Irak. Nyhetsmedia har sagt og skrevet lite om dette, men krigen i Irak går til kjernen av noen av de aller største spørsmålene som finnes i dagens globale orden: Hvordan kan USA forlenge det som i praksis har vært en 50 år lang geopolitisk kontroll av Midtøsten? Hvem skal i framtiden være Midtøstens dominerende makt og oljeprodusent? Og hvordan skal stormaktene USA, Kina, Europa og India, og den globale vekstøkonomien, sikre sine stadig voksende energibehov i en verden med økende ressursknapphet?

Det var denne typen spørsmål som lå til grunn da Irakkrigen ble innledet for fem år siden. Og det er denne typen størrelser som gjør Irak enda vanskeligere enn Vietnam for USA.

Hvordan da?

La oss først gå tilbake til natten for fem år siden, og talen Bush holdt for verdens fjernsynspublikum. «Mine medborgere, i dette øyeblikk har USA og koalisjonens styrker …», begynte altså Bush. Deretter gjentok presidenten langsomt og ganske tørt det som helt fra høsten i forveien hadde vært han hovedtema. «Vi er kommet», sa Bush, «for å avvæpne Irak» og «for å bekjempe truslene mot vårt land og verden», blant annet.

FEILSLÅTT: - I fem år har USA ofret tusener av soldaters og sivile liv, statsbudsjettet og all prestisje på å bygge opp en irakisk hær og regjering. Og hvert offer har bidratt til å fremme Irans interesser. Etter fem år finnes én seierherre: Iran. Foto: Scanpix
FEILSLÅTT: - I fem år har USA ofret tusener av soldaters og sivile liv, statsbudsjettet og all prestisje på å bygge opp en irakisk hær og regjering. Og hvert offer har bidratt til å fremme Irans interesser. Etter fem år finnes én seierherre: Iran. Foto: Scanpix Vis mer

I ettertid vet man en hel del om sannhetsgehalten i disse utsagnene. For det første vet man gjennom avsløringer at koblingen mellom Saddam og al-Qaida aldri var etablert. Ingen av de toneangivende ekspertene omkring Bush trodde noen gang på en slik kobling. Tidligere sjef for USAs kontraterrorisme, Richard Clark, har sagt det klart nok: «Koblingen til al-Qaida fantes fordi dette var noe Bush-administrasjonen ville at folk skulle tro på.»

For det andre - og dette er mer avgjørende - så vet man nå nesten alt om Iraks den gangen så gåtefulle masseødeleggelsesvåpen. Det har vist seg at det neppe var slik at Bush bevisst løy om masseødeleggelsesvåpen. Riktignok var det nesten ingen i Washington som faktisk mente at Irak var en reell trussel, og spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen var ikke et avgjørende hensyn for Bush. Men, i likhet med FNs egne våpeneksperter, trodde Washington at man ville finne nok til å legitimere krigen i ettertid.

Alle gikk altså fem på. Og en av de viktigste grunnene til dette er ganske besynderlig. Det har nemlig vist seg at irakiske våpeningeniører og byråkrater, av frykt for Saddams represalier og for å stige i gradene, bedrev systematisk overrapportering av Iraks våpenproduksjon. Verden, og antakelig også Saddam selv, trodde det fantes våpen som aldri var blitt produsert, annet enn på papiret.

Så altså, etter fem år vet vi to ting relativt sikkert. Den direkte koblingen til Osama bin Laden og terroranslagene 11. september var ikke noe Washington festet mye lit til. Dessuten var Iraks masseødeleggelsesvåpen aldri ansett som en overhengende trussel. Krigen dreide seg om noe ganske annet. Den dreide seg om regimeendring. Fjerne Saddam, bygge et nytt Irak. Den journalisten som har undersøkt saken grundigst, Bob Woodward, oppsummerer det sånn: «Bush ønsket et rehar dette likevel blitt sett på som en realpolitisk nødvendighet. De siste ti årene har det imidlertid dukket opp et alvorlig problem. De sterkt elitistiske og autoritære arabiske regimene er blitt arnesteder for radikale, religiøse samfunnsreaksjoner. Diktatur, økende innflytelse for religiøse ledere og eliter med nære bånd til Vesten utløser fundamentale motreaksjoner.

Igjen er Saudi-Arabia et kroneksempel. Fra Washingtons perspektiv har Saudi-Arabia de siste ti årene gått fra å være en stabil alliert, til å bli noe i nærheten av en tohodet skrekkvisjon. På den ene siden er landet en kilde til militant islamisme i form av terror mot USA. På den andre siden hersker frykten for at radikale krefter skal ta over makten i landet, og at USAs viktige militære brohode og energileverandør dermed blir borte.

At skrekkvisjonen var berettiget, fikk Washington demonstrert 11. september 2001: Fire fly braser inn i den amerikanske virkeligheten. Nitten av selvmordsflygerne er saudiarabiske statsborgere.

Og det er altså her Irak kommer inn.

Regimeendring i Bagdad ble rett og slett ansett som en utenrikspolitisk vidunderkur. Det var å slå to fluer i en smekk. Fjerne en fiende. Og få et nytt tyngdepunkt og ståsted i Midtøsten. I tillegg kunne man minske avhengigheten av Saudi-Arabia. Og på toppen av dette: forestillingen om at et demokratisert Irak ville spre politiske reformer til hele Midtøsten, som i sin tur ville stanse rekrutteringen til radikale grupperinger og dempe terrortrusselen.

Irakkrigen var oljekrig og antiterrorkrig i en og samme operasjon. Det var felttoget som skulle forandre Midtøsten, og sikre USAs framtidige posisjon.

«Mine medborgere, i dette øyeblikk har USA og koalisjonens styrker…»

Sånn innannonserte altså Bush Irakkrigen natten for fem år siden. I dag kjenner vi godt til fortsettelsen på historien. Når det gjelder Bush sin visjon om å bygge et stabilt og liberalt demokrati, har USA feilet, i Irak og i resten av Midtøsten. Og det samme gjelder ambisjonen om å skaffe USA en ny stabil forankring og partner i Irak, som motvekt til Iran og erstatning for Saudi-Arabia. Saddams fall har ikke styrket USAs stilling. Tvert imot, må man si. Som alle i Irak vet, har USA de siste fem årene overført makten i Irak til en ny elite og en ny regjering i Bagdad. Denne regjeringen er ledet av to sjiapolitiske partier. Og bak dem står Iran.

«Har Iran vunnet Irak-krigen?», spør tidsskriftet The Nation i siste nummer.

Dette er Irak-krigens dystre ironi. I fem år har USA ofret tusener av soldaters og sivile liv, statsbudsjettet og all prestisje på å bygge opp en irakisk hær og regjering. Og hvert offer har bidratt til å fremme Irans interesser. Etter fem år finnes én seierherre: Iran.

Nettopp derfor vil ingen amerikansk president våge å trekke USA raskt ut av Irak. For da vil Irakkrigens konsekvenser komme for dagen: At Iran kan dominere i Irak. At Iran da får innflytelse over verdens potensielt største oljereserve. Og at Iran har sine beste partnere i Moskva og Beijing.

Dette er Irakkrigen etter fem år: Verden har falt tilbake i et klassisk stormaktsspill alle sa var over.