Krigene betales av oss

I året 2000 er det lettere for krigsherrene å finansiere nye overgrep enn for fredsarbeiderne å finansiere forsoning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Krigene er blitt tilnærmet evigvarende fordi de har lokalt drivstoff i form av edle metaller, diamanter eller narkotika som de kan selge i vårt rike nord eller bytte mot våpen fra overskuddslagrene i vår del av verden. Dersom ikke de rike land klarer å gjøre noe med sin etterspørsel etter de ulovlige varene, vil det aldri bli varig fred i Sierra Leone, Angola, Afghanistan eller Colombia.

Heroin, kokain og andre narkotika flommer over i den vestlige verden fra Los Angeles og Paris til Oslo og Stavanger. Ettersom narkotikakartellene anser USA som et tilnærmet «mettet» marked, er Europa blitt stadig viktigere. Når Dagbladet tidligere i år kunne rapportere at narkotika trolig aldri har vært billigere og mer tilgjengelig her i landet, henger det sammen med beslutninger som narkotikamafiaene i Colombia, Midtøsten, USA og Vest-Europa har tatt for å gjøre stadig flere unge mennesker varig avhengige. Bare gjennom en samordnet innsats mellom samtlige berørte land og offentlige etater kan vi kanskje i framtiden effektivisere bekjempelsen.

Systematisk

Ikke minst er det viktig at produsentlandene av opiumsvalmuer, kokainbusker og andre narkotiske råstoffer får et mer systematisk samarbeid med våre nordlige konsumentland. I Colombia hører jeg ofte fra myndigheter, organisasjoner og menigmann at det er galt av de rike landene ensidig å legge skylden på produsentlandene: Hvorfor snakker dere aldri om de hundrevis av tonn med kjemiske stoffer til raffineringen av narkotikaen som strømmer inn i vårt land fra europeisk og nordamerikansk industri? Hvorfor påpekes det ikke at de tusener av dødelige automatvåpnene som narkotikaprodusentene skyter seg fram med, kommer fra Europa og USA? Hvorfor gjør ingen noe med hvitvaskingen av hundrevis av millioner narkodollar i Europa og USA som gjør at narkoindustrien og borgerkrigen i vårt land bare blir større?

Sterkest i sin kritikk av Vestens satsing på å bruke soldater og politi til å svi av narkotikavekstene i Sør er naturlig nok representanter for de fattige bøndene som dyrker disse produktene. Dette ble med voldsom styrke framført i sommer på et internasjonalt møte med miljø og narkotikaproduksjon som tema. På en åpen høring i den geriljakontrollerte sonen fortalte fattige bønder fra Colombias regnskoger diplomater fra 20 land hvorfor de av omstendighetene føler seg tvunget til å dyrke kokainblader og opiumsvalmuer snarere enn bananer eller mais.

Fellesskap

Regjeringen og FARC-geriljaen hadde i fellesskap bedt Spania og Norge tilrettelegge for dette første internasjonale møtet noensinne inne i geriljaens kjerneområder i det sørlige Colombia. Disse områdene har de siste tre årene stått for verdens kanskje raskest voksende produksjon av kokain og heroin.

Etter hvert som Peru, Bolivia og Brasil har fått kontroll med sine kokain- og opiumsområder, har narkotikamafiaen flyttet både produksjon, raffinering og smugling inn i konfliktenes Colombia. De færreste i dette området gjør varige penger på narkotikaproduksjonen. Det er lokale paramilitære og geriljagrupper og i særlig grad mellommennene i Bogota, i USA og i Europa som tjener enorme summer på å omsette de ferdige narkotiske produktene på gata i Nord-Amerika og Europa. Småbøndene, flyktningene og befolkningen i Colombia fanges i en ond sirkel av fattigdom, vold og trusler.

Alternativ

Jeg har fra FNs side bedt partene i fredsprosessen om å legge fram felles forslag til hvordan det internasjonale samfunn kan støtte alternativ utvikling i Colombia. Den fruktbare regnskogen kan gi bøndene fast, trygg og lovlig inntekt gjennom kvegavl eller dyrkning av bananer, mais og andre tradisjonelle jordbruksprodukter. Men manglende investeringer og manglende nærvær av statlige og lokale myndigheter gjør det nesten umulig å legge om produksjonen. Narkotikamafiaen, som ofte beskyttes av en eller flere av de stridende partene, er mer tilstedeværende enn det politiet som skulle bekjempe lovbrudd og beskytte vanlig jordbruk.

Trygghet, helsestell og undervisning må kunne tilbys sammen med hjelp til framtidig produksjon av f.eks. bananer. Studier viser at de fleste bøndene vil velge dette framfor en utrygg og farlig framtid med produksjon av narkotika.