Krigens dommere

PRISTINA (Dagbladet): Helgas opptrapping av krigføringen i Kosovo er dårlige nyheter for de 100 utenlandske fredsobservatørene i Kosovo. 1700 albanere ble tatt i et serbisk bakholdsangrep mens de krysset grensa til Kosovo i går. Kanskje er det nå krigen virkelig begynner?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En krig har sin egen tyngdekraft. Og få steder er forutsetningene for krig så gode som i Kosovo. Her er en albansk majoritetsbefolkning på 90 prosent som har vært brutalt undertrykt i mange år. Her har den lille serbiske minoriteten ikke bare makta. Makta har vært ledsaget av en uvanlig storkjeftet og fordummende nasjonalistisk retorikk. Fra albansk side er makthaverne oppriktig hatet. Men det albanske samfunnet er heller ingen søndagsskole. Albanere praktiserer fortsatt blodhevn, og her er mye å hevne. Dessuten er området stappfullt av våpen. Det meste ligger til rette for krig.

  • «Dette (observatørene) er det mest positive som har skjedd her. Det har vært mange løgner. Nå skal sannheten fram,» sier en vestlig diplomat i Pristina. Og tar munnen veldig full. Den internasjonale observasjonen av krigen begynte forrige helg. En gruppe ambassadører fra Beograd kjørte en tur nord for Pristina, på trygt serbisk-kontrollert område. En annen gruppe var også utenfor Pristina i uka som gikk. Men det er denne uka observeringen virkelig er tenkt å begynne. Nå er de fleste av de 100 observatørene, blant dem to nordmenn, snart på plass i Pristina.
  • Tanken er at internasjonal diplomatisk tilstedeværelse skal få begge de krigførende partene til å holde seg på matta. Men i lys av utviklingen på slagmarka virker tanken svært optimistisk. Realismen i det internasjonale fredsprosjektet blir ikke bedre av at det er den albanske frigjøringshæren UCK som nå er de militært sett mest aggressive. For hva kan det internasjonale samfunn egentlig gjøre med UCK? Ikke snakker man med dem, og ikke vet man hvem de er. Man kan diskutere hvorvidt det er særlig ansvarlig, det UCK nå driver med. Det man ikke kan diskutere er at verdenssamfunnet ikke kan henvende seg til noen ansvarlige i UCK hvis de har noe å klage på. Da blir dialog vanskelig. UCKs superhemmelige struktur kan vise seg å være et genialt strategisk trekk i den fasen av krigen vi er i nå.
  • Det var på møtet mellom Boris Jeltsin og Serbias sterke mann Slobodan Milosevic tanken om internasjonale krigsobservatører i Kosovo ble trumfet igjennom. Observatørene ble av noen sett på som en stor diplomatisk triumf. Endelig hadde Slobodan Milosevic kommet med en politisk innrømmelse, for første gang siden Dayton-avtalen om Bosnia, ble det proklamert fra Washington, Moskva og europeiske hovedsteder. Men den diplomatiske triumfen kan vise seg å være av svært liten verdi.
  • Grunnen er enkel. Observatørene var ment å holde serberne i ørene. De skulle sørge for at vi ikke fikk flere serbiske massakrer av den albanske sivilbefolkningen. Men i løpet av de ukene som har gått siden møtet i Moskva, er spillet i Kosovo snudd. Det er det som skjer på slagmarka som legger alle politiske føringer i Kosovo. De albanske politikerne i hovedstaden Pristina er spilt helt ut over sidelinja. De smarte av dem gjør klokt i å danse etter UCKs pipe, og gjør det. De andre, som den falmende politiske leder Ibrahim Rugova, holder kjeft. Alle venter på at UCK skal ta av seg maska, og fortelle hvem de er og hva de vil, annet enn å kjempe for selvstendighet.
  • Serberne venter og, på sin måte. Det har vært en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet fra de serbiske politistyrkene de siste ukene. De har stort sett angrepet militære mål, og oppfører seg til og med ganske høflig overfor journalister, selv om alt er relativt. Serberne venter på at UCK skal kompromittere seg, avsløre seg som de terroristene serbisk propaganda sier at de er. Også denne krigen er et svarteperspill. Det spesielle er at det denne gangen ikke er en mer eller mindre velinformert presse som skal være krigens dommer. Dommerne skal være en gruppe diplomater som skal gi karakter til partene etter hvor inhuman deres måte å føre krig på er.
  • Tanken om diplomatiske observatører i krig er selvsagt ikke ny. Men i Kosovo er observatørene gitt veldig høy prestisje. De diplomatiske observatørene er de eneste som kan redde Kosovo fra katastrofen, er det inntrykket som gis. Kanskje man nå bør begynne å tone ned dette aspektet. Kosovo er en uheldig slagmark for å prøve ut en ny institusjon i internasjonalt fredsdiplomati. Til det har krigen kommet altfor langt.