Krigens fryktelige pris

Krig har en fryktelig pris. Ikke alle kistene dukker opp straks.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg hadde besøk av en gammel soldatkamerat for en tid siden. Han var i FN-styrken i Libanon på 70-tallet. «I troppen min fra den gang er over halvparten døde, de fleste har tatt sitt eget liv,» fortalte han.

Krig har en fryktelig pris. Ikke alle kistene dukker opp straks. Men stadig flere kan gjøre det i Afghanistan. Og hvor store tap er regjeringen villig til å ta? Ingen har hittil spurt om det. Ingen har svart. Dette er likevel et nøkkelspørsmål.

Alle vet at Norge ikke har sendt av sted soldater på grunn av Afghanistan, men på grunn av USA. Krigen koster selvsagt mye penger, og dette faktum kan jo beleilig brukes til å avlyse hele den store NATO-øvelsen i nord til vinteren. For i nord tør vi snart ikke være lenger. På grunn av Russland. I Afghanistan tør vi altså ikke la være å være på grunn av USA. Den aktive utenrikspolitikken trenger en presisering. Den er reaktiv.

Norge tåler ikke store tap, og vil måtte hente soldatene hjem igjen straks hvis det skjer.

La oss bare innrømme denne realiteten og ta konsekvensen før de store tapene virkelig inntreffer, og ikke gjøre det etterpå. Slik det nå er store fare for kan skje.

Den som ikke tåler tap, har ikke noe i krig å gjøre. Krigens formål og fiende er i slik henseende ikke relevant. Under enhver omstendighet er det meningsløst å ofre mange unge menneskers liv når følgen av disse tapene er så sikkert å forutsi som her i Norge.