Krigens glemte tapere

TIRANA (Dagbladet): Familien Ferati har tatt bolig i en av Albanias 700000 bunkere. Som en enorm mengde kjempeskilpadder bølger bunkerne i det vakre albanske landskapet, og er et bilde på at Europas fattigste land har vært avsindig vanstyrt i hele etterkrigstida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er krigen i Kosovo, sammenbruddet i det albanske samfunnet for to år siden og en røverkapitalisme som er verre enn i noe annet land i det tidligere kommunistiske Øst-Europa, som gjør at familien Ferati har flyttet inn i en bunker.

For første gang gjør bunkerne, disse vanvittige symbolene på Enver Hoxha-kommunismens totalt planløse planøkonomi, nytte for seg.

Skammer seg

- Ja, vi bor her, og det er bedre enn å bo på gata, sier Mehdi Ferati (50). Han bor her med kona Elhame og fem unger. Men Mehti legger til:

- Det er klart vi skammer oss. Dette er ikke bolig for mennesker. Bunkerne ble jo bygd for å forsvare landet mot fienden, sier han. Han legger straks til at han flytter ut med det samme forsvaret skulle trenge bunkerne for å forsvare fedrelandet.

Det var kommunisttidas paranoide frykt for invasjon, og behovet for patriotiske kampanjer, som førte til byggingen av bunkerne. De ligger overalt i landskapet, også på steder som er helt meningsløse når formålet skal være å stanse en framrykkende hær.

Forsvaret trenger neppe familien Feratis bunker. For de eneste inntrengerne i Albania er NATO, og organisasjonen ønskes velkommen av både regjering og folk. Endelig blir Albania tatt på alvor, synes å være den rådende følelsen.

Totalt kaos

I løpet av ti år har Albania utviklet seg fra å være Europas mest brutale og absurde stalinistiske diktatur til et stort kaos.

Da diktaturet forsvant, og folket rev ned statuen av den kommunistiske gudeskikkelsen Enver Hoxha i 1991, begynte den eneste perioden i Albania etter krigen som har vært god.

Den økonomiske veksten var på mellom 10 og 15 prosent fra 1991 til 1995, og selv om Albania aldri var i nærheten av noe stabilt demokrati, så kunne folk puste friere og kjøpe mer enn noensinne tidligere.

Katastrofen

Så kom katastrofen. Vinteren 1997 eksploderte Albania i et opprør som sjokkerte verden. Bakgrunnen var like absurd som landets historie i vårt århundre. Pyramidespill organisert av landets kriminelle bander var enormt populære. Løfter om opptil 30 prosent profitt i måneden gjorde at mange satset alle sparepengene sine, eller solgte leilighetene, for å bli profesjonelle investorer i et spill som lovte enorm fortjeneste.

Men vinteren 1997 gikk lufta ut av ballongen, og de kriminelle bandene som organiserte pyramidene, trakk pengene sine ut. Resultatet var at mange mennesker hadde mistet sparepengene sine, og noen også leilighetene.

Det var antatt - og det stemmer trolig - at regjeringen var dypt involvert i pyramidene gjennom sine kontakter med kriminelle miljøer, og studenter tok til gatene for å protestere.

Da politiet forsøkte å slå demonstrasjonene ned, begynte folk å bryte seg inn i de velutstyrte våpendepotene, en annen arv fra kommunisttida. Landet var væpnet til tennene, og alle menn hadde plutselig skytevåpen.

President og regjering måtte gå. Men de kriminelle bandenes makt er ikke blitt mindre.

Krigen

Folkets hevn over røverkapitalismen var omfattende plyndring. Våpnene fra depotene til Enver Hoxha ga dessuten startskuddet til den væpnede motstandskampen til albanerne i den jugoslaviske provinsen Kosovo. Dermed er vi ved den foreløpig siste av Albanias revolusjoner.

Landet likner nå et NATO-protektorat, der flyplassen i Tirana er en ren NATO-base, og pansrede NATO-kjøretøyer patruljerer gatene, som om landet var et fascistdiktatur i Latin-Amerika.

Kriminaliteten i Tirana sank med 90 prosent da NATO-styrkene kom inn i landet. For også de organisert kriminelle vil oppføre seg bra når det fattige Balkan-landet endelig ser ut til å få vestlig anerkjennelse.

- Det er bra NATO er her. Det gir sikkerhet, mener Mehti Ferati. Men hva kommer etterpå, når Albania har gjort jobben som oppmarsjområde for NATO i Kosovo?

- Jeg er redd Albania etter krigen blir som Woodstock etter festivalen, sier den norske forretningsmannen Kjell Høybråten. Han har operert i Albania siden 1992, og er redd Albania igjen vil bli glemt, inntil neste krise eventuelt fanger medienes og vestlige politikeres interesse.