Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krigens kontraster

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norge har vært i krig i fem uker. I Stortinget varslet utenriksminister Knut Vollebæk at krigen kan bli langvarig. Vollebæk sa at bombingen har virkning, men at det går langsommere enn han hadde håpet. Samtidig som Vollebæk talte i Stortinget, orienterte NATOs øverstkommanderende i Brussel om at de jugoslaviske styrkene i Kosovo er like operasjonsdyktige som da luftkrigen begynte for drøye fire tusen bombetokter siden.
  • Dette virker som realistiske meldinger. De står i sterk kontrast til det som ble sagt da Norge og de andre medlemslandene i NATO gikk til angrep på Jugoslavia. Statsminister Kjell Magne Bondevik reserverte seg da mot at Norge befant seg i krig. Han beskrev angrepet som begrensete militære operasjoner, som skulle bli av kort varighet. Han sa at alternativene til militære tiltak mot Jugoslavia ville være verre, nemlig en humanitær katastrofe og ytterligere destabilisering av hele regionen.
  • Dette var NATOs vurdering av situasjonen etter at president Milosevic ikke ville forplikte seg til å stanse fordrivingen av og drapene på kosovoalbanerne. Derfor måtte de 19 landene gjøre alvor av trusselen om å bombe. Men statsministeren la fram bare det minst omfattende scenarioet som bombingen kunne utvikle seg til. Nå må vi slå fast at krigen mot Jugoslavia ikke har lyktes i forhold til de mål, rammer og formuleringer som statsministeren skisserte for det norske folket. Kosovoalbanerne er drevet ut av sine hjem, og er enten flyktninger i eget land eller drevet over grensene til nabolandene. Et ukjent antall er savnet, trolig drept.
  • For fem uker siden sa statsministeren at målet med bombingen også var å tvinge president Slobodan Milosevic tilbake til forhandlingsbordet for å få i stand en politisk løsning. Nå er det visse tegn til bevegelse på dette området, men det skjer ved hjelp av Russland og FN, som begge ble overkjørt og tilsidesatt i siste forhandlingsfase før krigen startet. Vi må knytte våre forhåpninger til dette politiske sporet, og at krigføringen endelig skal skape forutsetninger for en politisk avtale, slik statsminister Bondevik regnet med i mars.