Krigens lærdom

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Krigens lærdom

Det er i dag 60 år siden frigjøringen i 1945. Norge som selvstendig nasjon var bare 35 år gammel da landet ble okkupert av Nazi-Tyskland; det er derfor naturlig at det i første rekke har vært den nasjonale frigjøringen som er blitt markert og feiret på 8. mai. Nazistenes nederlag i annen verdenskrig innvarsler imidlertid meget mer enn norsk nasjonal selvstendighet. Den systematiske grusomheten nazistene utøvde mot jøder, sigøynere, homofile og andre «utgrupper», må aldri glemmes. Heller ikke hører den hjemme i et skrekk-kabinett utenfor virkelighetens verden. Med all sin forferdelighet taler konsentrasjonsleirene om hvilken umenneskelighet de tankeløse hverdagshandlinger kan skjule. Noe av det mest skremmende ved det som skjedde i Auschwitz og andre av nazistenes utryddelsesleirer, var den lydighet systemets tjenere viste overfor makten og dens byråkrati. Man utførte sine ordrer, og lukket øynene for de konsekvensene ens egne handlinger fikk for ukjente, uskyldige mennesker. I den seinere prosessen mot Adolf Eichmann forsvarte han seg med at han «bare var en skrue i et stort maskineri». Det var en unnskyldning som ikke ble tatt hensyn til. Seieren over nazistene avfødte også FNs menneskerettserklæring, der ethvert menneske ble tilkjent rettigheter, uavhengig av blant annet nasjonal, rasemessig og religiøs tilhørighet. Dermed ble grunnlaget lagt for en universell lovgivning som går ut over de nasjonale grensene - et prinsipp som likeledes ble knesatt med Nürnberg-dommen. Den fastslo at nazistene hadde gjort seg skyldige i «forbrytelser mot menneskeheten», selv om deres handlinger ikke brøt loven i det regimet de levde under. Verden har sett mer enn nok av etnisk rensing, folkemord og «forbrytelser mot menneskeheten» også etter annen verdenskrig. Den innsikten som representeres ved Menneskerettighetserklæringen representerer likevel et avgjørende skritt mot ansvarliggjøring og bevissthet, både om ens egne handlingers konsekvenser og om den andres verdi - er vedkommende aldri så «annerledes». Det avgjørende er ikke at grusomheter fortsatt kan begås. Det avgjørende er at forståelsen for den andres rettigheter gjennomsyrer hverdagen. La denne markeringen være en oppfordring til at så skjer.