Krigens musikk

Smaken av sukkertøy, lyden av trommer – slik husker Maxim Sjostakovitsj uroppførelsen av sin fars store symfoni i Russland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dmitrij Sjostakovitsj skrev sin sjuende symfoni – «Leningradssymfonien» – under beleiringen av hjembyen. Sønnen Maxim var fem år da Leningrads befolkning for første gang fikk høre musikkverket, mange måneder etter at det var blitt framført med bravur flere steder i USA. Det var den niende august 1942, dagen Hitler hadde berammet for byens endelige fall, og publikum var sterkt preget av hungersnød. Maxim Sjostakovitsj husker først og fremst smaken av et drops moren puttet i munnen på ham, for å få ham til å sitte stille. Og det berømte trommetemaet, som ga den lille gutten følelsen av at noe ondt nærmet seg.

I morgen og fredag dirigerer Maxim Sjostakovitsj sin fars mesterverk i Oslo Konserthus. På et lerret bak Oslo Filharmoniske orkester vises dokumentarfilm fra invasjonen. Til tross for at symfonien ofte er regnet som en hyllest til det sovjetiske folkets motstandskraft, er bildene bare unntaksvis heroiske. Her vises folk som sulter, fanger som deporteres, soldater som marsjerer og Hitler som taler og taler, uten at det er mulig å få med seg hva han sier.

Uroppførelsen av symfoni nummer sju i det daværende Leningrad samlet enorme folkemasser. Konsertlokalet var stappfullt, høyttalere ble satt opp utenfor for at de som ikke kom inn også skulle få høre. Stående ovasjoner markerte musikkens makt og byens motstandsvilje. Sjostakovitsj oppholdt seg for det meste i hjembyen under andre verdenskrig, opplevde beleiringen på kroppen og skrev musikk hver dag. Forskere strides om han skrev symfonien ferdig før krigen, eller om den ble til der og da. Selv skal Sjostakovitsj ha gitt uttrykk for at den handler om krig på et generelt plan. Han var dypt rystet over det som allerede var skjedd med Leningrad – byen ble ødelagt innenfra av Stalins regime, med terror og forfølgelser.

«Far snakket aldri om musikken sin», sier Maxim Sjostakovitsj. Bare hvis noe var galt med framførelsen. Man måtte ellers dra kommentarer ut av munnen på ham. Forholdet mellom komponisten og sovjetstaten var smertefullt – og gåtefullt. Han mottok tre Leninmedaljer og elleve Stalinpriser – men ble bannlyst av regimet i 1936 og igjen i 1948. Han mistet mange venner, som ble arrestert og drept under Stalins terror. Musikken hans ble angrepet for å være for vestlig og formalistisk, familien mistet privilegier, og det påstås at han en periode sov i trappehuset utenfor leiligheten sin, så familien ikke skulle forstyrres om han skulle bli arrestert i løpet av natta. Men i 1960 gikk han inn i kommunistpartiet. Noen mener han ble presset, andre at han var feig. Sjostakovitsj døde i 1975, etter flere år med skrantende helse. Det tok tre dager før den offisielle nekrologen ble trykket i Prada – selv Brezjnev måtte visst lese gjennom den først.

Selv emigrerte Maxim til USA i 1981. Han hadde ledet det statlige radio- og TV-orkesteret, og flukten var ikke akkurat populær. Året etter avhoppet besøkte han Oslo, med farens åttende symfoni. Det oppsto sterke spenninger mellom Sjostakovitsj fortapte sønn og daværende Filharmonileder Mariss Jansons – som kom rett fra Leningradfilharmonikerne. Når Maxim Sjostakovitsj dirigerer, bruker han hele kroppen. Etter 27 år i USA snakker han fortsatt dårlig engelsk, og uttrykker seg best musikalsk, også når han bruker ord. Han nynner temaer fra de store symfoniene mens han forklarer. Faren skrev musikk til femti filmer. Det reddet familien økonomisk da de andre verkene hans ble forbudt. Han var ingen snobb. Kanskje ville han satt pris på at den sjuende symfonien nå utgjør lydsporet til den sterkeste av alle filmer.