Krigens ofre

PARIS: I dagens konflikter, som nå i Kosovo, er det den sivile befolkningen som lider mest. I krigene i de siste 20 årene er 90 prosent av ofrene blant den sivile befolkningen, mot 5- 10 prosent i første verdenskrig. Denne menneskelige prisen er uholdbar for det internasjonale samfunnet, som for ofte nøler med å gripe inn, og til slutt gjerne gjør det for seint.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter andre verdenskrig het det «aldri mer dette». I 1945 hadde FN forestillinger om et internasjonalt samfunn uten krig. Men ved inngangen av år 2000 har det aldri vært flere kriger. Bare siden slutten av 1989 har det vært mer enn 70 væpnede konflikter i verden, med flere hundre tusen døde og mer enn 17 millioner flyktninger. Siden Berlin-muren falt, har vi fått en ny type mindre oversiktlige konflikter med flere stridende parter innen et lands grenser, med nasjonale frigjøringshærer, væpnede opposisjonsgrupper, fraksjoner og militser. Det har også oppstått nye former for krigføring, der det er om å gjøre å spare soldatenes liv ved ikke å utsette dem for direkte kamper. I Kosovo gikk sivile liv tapt, ikke NATO-soldaters, og NATO var uten mulighet til å beskytte kosovoalbanerne mot serbernes etniske rensing.

Menneskerettighetsforkjemperne har som plikt å hjelpe alle ofre, uansett på hvilken side i konflikten de er. Dette har blitt vanskeligere og vanskeligere. Den sivile befolkningen er i ferd med å bli sentrum for konflikten. Tusenvis av ofre blir forfulgt, forflyttet, etnisk renset, massakrert... De stridende partene stikker ofte kjepper i hjulene for de humanitære organisasjonene som forsøker å hjelpe. Disse organisasjonene blir også enkelte ganger direkte angrepet. De får liten eller ingen støtte fra nasjonene, som nøler med å gripe inn av politiske eller økonomiske årsaker. Det kan også være militære grunner. Under Kosovo-konflikten ville ikke NATO sette inn bakkestyrker for å unngå større tap. Dermed kom man ikke den sivile befolkningen som ble i Kosovo til unnsetning, mens det med NATOs hjelp ble satt i gang et stort hjelpeapparat for de som flyktet fra provinsen. I Øst-Zaire, trass i at Sikkerhetsrådet i FN hadde vedtatt en resolusjon om å sende en fredsbevarende styrke, grep ingen inn og forhindret at flere hundre tusen flyktninger ble massakrert.

Hovedproblemet er at de stridende parter ofte har som mål å eliminere eller jage en del av befolkningen fra et område. Det var tilfelle i Rwanda, i Bosnia, og ikke minst i Kosovo, der målet var å opprette etnisk rensede soner. Den sivile befolkningen kan også bli benyttet som menneskelige skjold, som sjiitene i Sør-Irak i 1991. Ofte er målene og selve omrisset av konfliktene mer og mer uklare, som i Somalia, Liberia eller Sierra Leone. De humanitære organisasjonene står i fare for å bli utnyttet. De har på sin side ikke alltid løst sitt forhold til politikere og militære. For avtroppende EU-kommissær Emma Bonino er det ikke spørsmål om å politisere det humanitære, men å humanisere politikken. Politikere utnytter for øvrig ofte de humanitære organisasjonene, som i Bosnia. Og nettopp der klarte man ikke å unngå 200 000 døde og tre millioner flyktninger på fire år.

Målet i Kosovo var for første gang humanitært, men det ble ikke akkurat et lysende eksempel. Organisasjonen Médecins du Monde - Verdens leger - ønsker en ny, rettslig instans som kan evaluere en konflikt og tvinge ansvarlige politikere til å ta sitt moralske, juridiske, politiske og menneskelige ansvar overfor den sivile befolkningen. En slik instans ville ha større tyngde enn advarslene fra de humanitære organisasjonene, som i mye større grad enn tidligere varsler om overgrep selv i de mer avsidesliggende deler av verden. FNs nye sivile representant i Kosovo, Bernard Kouchner, har i mange år kjempet for samfunnets plikt til å gripe inn. Utnevnelsen av ham tyder på at FN godkjenner prinsippet, i hvert fall symbolsk. Men det er langt igjen før beskyttelsen av sivil befolkning i krig virkelig blir en prioritet.