Krigens tankekors

Det irakiske folket skal ikke rammes, men det er det irakiske folket som rammes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRESIDENT George W. Bush understreker nå, slik hans far gjorde det ved utbruddet av den forrige irakiske krigen, at USA ikke er ute etter det irakiske folket. Forsvarsminister Donald Rumsfeld gjør det samme: Et eventuelt angrep mot Irak vil være rettet mot den lille eliten i apparatet rundt Saddam Hussein, og ikke mot det irakiske folket, sa Rumsfeld til amerikanske journalister denne uka. - Det er opplagt at ingen ønsker å skade folket i landet, la han til.

Det er lettere sagt enn gjort, og dessuten sagt mot bedre vitende.

USA og de allierte kom fra den forrige Golfkrigen uten vesentlige tap. Færre enn 250 mennesker mistet livet på alliert side. USA mistet 148 mann, Storbritannia 24 - ni av dem ble drept av amerikanere, i det som på fagspråket kalles "friendly fire". Det er usikkert hvor mange irakiske liv som gikk tapt. Det kan dreie seg om 100000 mennesker, eller mer.

Det var heller ikke det irakiske folket som skulle rammes av de etterfølgende sanksjonene, men det var det irakiske folket som ble rammet. Sanksjoner rammer ikke tyranner.

NATO OG DE ALLIERTE kom godt også fra krigen mot Slobodan Milosevic. Men krigen kostet desto flere jugoslaver livet. NATO-bombene traff det de skulle treffe, men de traff også flyktninger, ambassader, sykehus, aldershjem, fengsler, boligområder, busser og passasjertog. Tapene var ikke "villet", i hvert fall ikke direkte, men de var hva NATO måtte regne med - og naturligvis også regnet med - da alliansen, av frykt for å miste en eneste soldat, valgte å bombe Jugoslavia fra flere tusen meters høyde, slik man også i stor grad har gjort det i Afghanistan.

En ny irakisk krig vil neppe bli mindre blodig enn den forrige. Denne gang dreier det seg ikke om å drive irakiske soldater ut av Kuwait, men Saddam-regimet ut av Irak. Bagdad skal frigjøres. Det vil antakelig kreve en enda mer omfattende bombing enn i 1991, hvilket betyr enda større irakiske tap, eller også omfattende kamphandlinger inne i Irak, hvilket naturligvis betyr både flere døde irakere og flere døde amerikanere.

TING ER ALTSÅ IKKE alltid slik som våre ledere vil ha det til. Og det gjelder ikke bare krigens tap, men også krigens begrunnelse. Både briter og amerikanere prøver i disse dager å overbevise verdenssamfunnet om at Saddam Hussein ikke bare har kjemiske og biologiske våpen, men også svært aktivt forsøker å skaffe seg kjernefysiske. Det er denne trusselen som nå kjøres fram for å rettferdiggjøre et mulig militært angrep.

Men man skal ikke la seg lure. For hvis det er slik at Saddam har masseødeleggelsesvåpen klare, at han har konkrete planer for bruk av dem, og evne til å aktivere disse våpnene på 45 minutter, vil ingen regjering - ikke engang Bush-regjeringen - for alvor velge en militær løsning som kan utløse bruk av kjemiske våpen fra irakisk side, i neste omgang kanskje også av kjernefysiske våpen fra amerikansk side. For å si det enkelt: Jo mindre "aktivt" Saddam Husseins våpenprogram er, dess større sjanse er det for at amerikanerne går til krig. Altså nøyaktig det motsatte av hva vi gis inntrykk av.

MEN DET er ikke bare krigere som må regne med å få sine påstander etterprøvd. Det må også pasifister og det biskopen av London, Richard Chartres, tirsdag kalte "hypermoralister": De som møter enhver trussel med å si at de er for fred. De siste overser nemlig den sannsynlighet, for ikke å si den selvfølgelighet, at Saddam Hussein - som har terrorisert sitt eget folk, gasset i hjel tusener av kurdere, angrepet Iran, okkupert og annektert Kuwait - vil gjøre det igjen dersom verdenssamfunnet lar ham gjøre det.

Med andre ord: FN kan ikke tvinge sin vilje igjennom overfor Saddam Hussein dersom ikke det politiske presset følges opp av troverdige militære trusler. Uten slike trusler kommer den irakiske tyrannen til å bruke de våpen han allerede har, og skaffe seg de våpen han ennå ikke har. Saddam Hussein bøyer seg ikke for FN-resolusjoner og våpeninspektører så lenge han ikke har noe å risikere ved å la være. Derfor må de militære truslene opprettholdes. Men forskjellen mellom Tony Blair og George Bush er etter alt å dømme at Blair betrakter militære trusler som et nødvendig redskap i verdenssamfunnets tjeneste, mens Bush betrakter FN som en irriterende mellomstasjon på veien mot en nødvendig krig.