Krigens to ansikter

Norges krig i Afghanistan har to ansikter: Et humant og et hemmelig, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KABUL/Dagbladet: Utenriksminister Jonas Gahr Støre har under sitt besøk i Afghanistan inspisert og vist fram den norske strategien i Afghanistan. Den handler om å kombinere utvikling innenfor skole, helse, økonomi osv. med trygghet bak norske våpen. Så langt det er mulig å gripe virkeligheten når den har panserbeskyttelse, skjedde det med forbilledlig åpenhet. På besøkets siste dag hadde utenriksministeren også konsultasjoner med ledelsen for de norske spesialstyrkene. Da gikk gitteret ned. Møtet sto ikke på noe program, og det ble ikke gitt informasjon om innholdet i samtalene.

DENNE DOBBELTHETEN begrunnes med et militært behov for hemmelighold. Det kan tenkes at den skjulte krigen også er et grep som er politisk bekvemt. At afghanske jenter får skolegang bak norske bajonetter, er et forhold de fleste vil forstå, akseptere eller applaudere. Det står da også respekt av det meget farefulle arbeidet norske soldater utfører i Faryub-provinsen der hovedtyngden av styrkene er stasjonert. Derimot kan det tenkes at spesialstyrkenes offensive krigsoperasjoner ikke er like salgbare i den norske debatten. Derfor vendes prosjektørene mot blomster, ikke mot blod.

FRA STARTEN HAR den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan vært preget av sprikende begrunnelse og manglende informasjon og åpenhet. Altfor lenge prøvde politiske myndigheter å innbille det norske folk at krigen bare var en fjern heimevernsøvelse. Denne sovepillen sluttet momentant å virke da de norske styrkene fikk sitt første dødsoffer. Da kom også konsekvensene av tildekkingen for en dag: Meningsmålinger viste at et flertall av folket var mot krigsdeltakelsen. Politikernes manglende mot til å fortelle hva vi egentlig er engasjert i, avslørte en alvorlig mangel på forankring i folket. At norske soldater i Afghanistan opplevde det som et hardt slag, er ikke vanskelig å forstå. Men det er ikke folket de skal bebreide, det er politikerne.

DENNE FAREN BØR også Jonas Gahr Støre være oppmerksom på. Hans engasjement for menneskene som berøres av de norske utviklingsprosjektene, er uten tvil dyp og ekte. Det ser ut som Støre henter styrke fra samtaler og kontakt med mennesker av alle typer og i helt ulike posisjoner. Det forsterkes nok av at menneskene i Afghanistan – midt i elendigheten – er åpne, direkte og lett ser veien til humor. Samtidig er det en fare for at utenriksministeren i sin kommunikasjon framstiller det norske engasjementet som et u-hjelpsprosjekt med en viss våpenstøtte. Det framstår ikke alltid som klart at de militære enhetene og operasjonene, herunder spesialstyrkene, også er en del av Norges utenrikspolitikk. Fortsetter han å være uklar på dette området, risikerer Støre å gjenta feilene fra fortida.

KRIGEN I AFGHANISTAN har en karakter som er i strid med perspektivene, forventningene og kulturen i vestlig politikk. Den kan ikke vinnes militært. Det er langt mellom mediale hendelser eller triumfer som kan utnyttes politisk. Krigen krever en utholdenhet og en ressursbruk det i lengden er krevende å få aksept for. Finanskrisen vil ikke gjøre det lettere. Allerede har konflikten vart to år lenger enn annen verdenskrig, og ingen militær eller politisk exit er innenfor rekkevidde. Da er det kanskje ikke så rart at politikere og generaler tyr til kortsiktige strategier når de konfronteres med prosjektets kompleksitet. Problemet er at de ofte spiller kortene i hendene på fienden. Den vet den ikke kan seire militært. Derfor venter Taliban og deres støttespillere på at de utenlandske styrkene skal slites ned av gerilja, terror og av mangel på moral, ressurser og politisk støtte.

DET ER TABU for norske, såkalt ansvarlige, politikere å si at den amerikanske politikken i regionen er et hovedproblem. Den som snakker med norske soldater i Afghanistan vil raskt høre at de er fortvilet over den politiske virkningen av fangeleiren på Guantánamo og USAs aksept av tortur. Det svekker oppdragets troverdighet og skaper problemer i lokalbefolkningen. Norge knyttes til USAs stormaktspolitikk, selv om vi ikke har noen direkte strategiske interesser i Afghanistan. Vi betraktes – med rette – som alliert med en hegemonisk stormakt. Det gjør ikke saken lettere at det handler om en stormakt som er påført dype sår, både militært og økonomisk. Som vi vet: Sårede rovdyr med ebbende kampkraft er både uberegnelige og farlige. Det må også Norge tenke gjennom.