Kriger ble krigsoffer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tony Blair er krigeren som ble et krigsoffer. Da britiske velgere i helga slaktet Labour i et lokalvalg, var det først og fremst som en protest mot krigen i Irak. Hvis det hadde vært parlamentsvalg, hadde regjeringspartiet bare blitt Storbritannias tredje største, med 26 prosents oppslutning. Lokale tillitsmenn og partistrateger sier alle det samme: statsministeren må legge øret til marken, og lytte til sine egne velgere. De aller fleste mener at krigen ble startet på feil premisser, og krever en strategi for å få de rundt 12 000 britiske soldatene ut.

Aller lengst går Blairs tidligere utenriksminister Robin Cook når han sier at han skjønner at Blair ikke kan forandre politikken i Irak, men krever en forsikring fra statsministeren om at noe liknende ikke vil gjenta seg. Han krever at statsministeren legger seg Det gjør ikke Blair. I stedet sier statsministeren at han ikke vil forandre sin Irak-politikk. Blair vet uansett at både hans skjebne som statsminister og hans ettermæle vil avgjøres på slagmarken i Irak. I mellomtida gjør Blair det han kan for å vende oppmerksomheten vekk fra Irak. Denne uka er det ventet en rekke radikale utspill for å dreie den politiske debatten mot innenrikspolitiske spørsmål.

Men et historisk dårlig lokalvalg betyr ikke nødvendigvis at Tony Blair er ferdig. Selv om det hviskes i regjeringskretser og tordnes i tabloidene, så har Tony Blair tidligere demonstrert at han kan reise seg fra nederlag. Dessuten kan han se seg rundt og spørre: Hvem er den mann eller kvinne med kraft og visjoner som skal knuse det «Nye Labour» som er Blairs oppfinnelse? Likner den konservative Michael Howard på en slik utfordrer? Likner hans egen finansminister Gordon Brown på en? Under normale omstendigheter ikke. Men omstendighetene er ikke normale. Som George W. Bush også kan oppleve i høst, så er det farlig å gjøre sin skjebne avhengig av hva som skjer i Irak.