Kriger i kø

Med krigen mot Irak er det nye politiske grunnlaget for amerikansk utenrikspolitikk satt ut i praksis. Hvilke land i «ondskapens akse» står da for tur ?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet):

VIRKELIGE MENN drar ikke til Bagdad, de vil til Teheran.

En kilde i den innerste Bush-kretsen sa dette til Newsweek i august i fjor.

Det er et synspunkt med fornyet aktualitet nå, når Saddam Husseins dager er talte. For hva er neste mål? Bør Irak betraktes som pilotprosjekt i gjennomføringen av USAs nye utenrikspolitiske orientering? Dette er en anskuelse bygd på to pilarer. Den ene er retten til imperialisme basert på «det gode», på demokrati, frihandel og amerikansk sinnelag. Den andre er retten til å angripe de man mener truer USA.

- Etter å ha slått Irak må USA ordne opp med Iran, Syria og Nord-Korea, sa viseutenriksminister John Bolton til israelske tjenestemenn i februar i år, ifølge avisa Ha'aretz.

NÅR RØYKEN har lagt seg over Bagdad, vil vi på mange måter stå overfor et annet USA. Krigen mot Irak er bekreftelsen på den politiske endring vi har sett bygge seg opp. Den første krysserraketten mot Saddams palass brøt jomfrudommen på den ideologiske kropp som Paul Wolfowitz, Robert Kagan, Richard Perle og kretsen rundt dem har arbeidet med å skape det siste tiåret. Supermaktens relasjoner til resten av verden er designet av denne gruppa og er nå satt ut i praksis.

Den eneste gjenværende av det gamle diplomatiorienterte regimet, Colin Powell, ble i forrige uke spurt om angrepet på Irak var et utslag av George W. Bushs forkjøpsdoktrine. Da svarte han: - Nei, nei, nei.

Desto større grunn er det til å mene at det er akkurat det som er tilfellet. I går foreslo spaltisten Bill Keller i The New York Times at utenriksminister Powell burde gå av, fordi han er helt i utakt med resten av Bush-kretsen. Mens han strevde for en FN-dekning av Irak-konflikten, satt hans kolleger i små eksklusive middagsselskaper i Washington D.C. og planla en egen og utelukkende militær løsning. Blant dem var visepresident Dick Cheney, som helt siden det halvgjorte arbeidet i den forrige Golfkrigen har hatt som mål å fjerne Saddam.

DE SOM STÅR bak den nye politiske plattformen er den nykonservative/erkekonservative kretsen rundt viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. I 1991 fikk han i oppdrag av daværende forsvarsminister Dick Cheney å utarbeide «retningslinjer for forsvarsplanlegging». Disse skulle komme i bruk etter at George Bush senior hadde vunnet valget i 1992. Det gjorde han ikke, og Bill Clinton rykket inn i Det hvite hus. Retningslinjene gikk inn i skyggenes dal, men fikk en ny og mer beskjeden tilværelse som samlingspunkt for gruppa «Project for the New American Century». Hovedideen var at USA hadde en historisk sjanse til verdensdominans og en moralsk forpliktelse til å skape en «Pax Americana», alt basert på en utilslørt bruk av makt for å fremme amerikanske interesser. Å få vekk Saddam Hussein var en viktig brikke i dominoplanen som skulle endre hele Midtøsten.

11. SEPTEMBER skulle bli det som aktualiserte ideene. Landet var totalt i villrede, og Wolfowitz kastet ikke bort tida. 14. september holdt han en tale om «å stoppe land som støtter terror». George W. Bush var allerede overbevist. Til tross for en hel verdens intense protester ble kursen satt. Dick Cheney og Donald Rumsfeld festet blikket, og halvannet år seinere var angrepet på Irak et faktum.

KRITIKERNE av unipolaristene - som kretsen kalles - er mange. En av dem er Andrew J. Bacevich, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Boston. I boka «American Empire» skriver han at Wolfowitz' ideer minner ham om lord Actons observasjon:

- Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Bacevich skriver at det er skremmende hvordan man åpent kalkulerer med makt og egeninteresse uten å sette målene i sammenheng med etablerte idealer og nestekjærlighet. Han hevder at kampen mot terror ironisk nok har resultert i en amerikansk hybris - et overmot.

- Bush-administrasjonens krig mot terror er legitim, men den fungerer også som unnskyldning for imperialistiske eventyr, som ideen om å «åpne» Irak for å kunne kontrollere Midtøsten, skriver Bacevich.

Han omtaler denne unike formen for imperialisme som ikke basert på militær eller økonomisk utbytting, men på utbredelse av ideen om det frie og åpne samfunn.

DET ER EN STOR oppgave å fullføre. Det er mange land å «ordne opp» med, for å bruke viseutenriksminister Boltons ord. Wolfowitz-gruppas egne ord er «å tørke ut myra». Irak ble valgt som pilotprosjekt i denne dreneringen fordi Saddam Hussein var erkjent av alle som umulig å forhandle diplomatisk med, i motsetning til for eksempel Nord-Korea, og fordi hans regime var en nøkkel til bedre amerikanske vilkår i regionen og større sikkerhet for Israel.

WHO'S NEXT? sa den kanadiske statsministeren Jean Cretien da han begrunnet hvorfor ikke Canada ville være med på en krig mot Irak. På Wolfowitz' liste står Iran, Syria, Nord-Korea, Yemen, Indonesia og Egypt.

Den amerikanske økonomen og spaltisten i The New York Times Paul Krugman skriver at han blir urolig ved tanken på alle krigene som nå skal utkjempes.

- Regimer som er utpekt, eller som tror de er utpekt for krig, vil ikke sitte rolig og vente på at det blir deres tur. De kommer til å ruste seg selv til tennene og kanskje slå til først, skriver han.

Men det som gir ham den store skjelven er at med den farten og de omstendighetene som rår nå, må USA utkjempe alle disse krigene - helt alene.