Krigere i fredsnasjonen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORSVARET: I en kommentar i Dagbladet 27. juni skriver John O. Egeland at den politiske retorikken rundt Norges deltagelse i krigen i Afghanistan svekker krigføringens politiske begrunnelse og forankring. Det er en både riktig og viktig observasjon. Fører man krig, slik vi for alle praktiske formål gjør i Afghanistan, bør man vedstå seg det. At den militære maktbruken går hånd i hånd med andre og mer fredelige politiske påvirkningsmidler er heller ikke noen selvmotsigelse. Krig er, for å sitere Clausewitz, politikk med andre midler, det vil si en kombinasjon av militærmakt og andre virkemidler er i seg selv verken umoralsk eller ulogisk. Problemet oppstår når uviljen mot å vedstå seg den militære maktanvendelsen leder til skjønnmalende omskrivninger og vegring mot å sette navn på tingene.

I Afghanistan inngår den militære maktbruken i en større, helhetlig strategi, sammen med økonomisk og annen bistand. Det langsiktige politiske mål er et fungerende afghansk samfunn som ikke igjen skal bli en base og et oppmarsjområde for den internasjonale terrorisme. Dette er selvsagt et både legitimt og prisverdig formål, og sånn sett har våre politikere sine ord i behold når de vektlegger den overordnede politiske hensikt i sine uttalelser. Men vil man målet må man også ville midlene – og vedstå seg dem. Dersom den militære innsatsen underkommuniseres eller søkes omskrevet av representanter for den samme staten som har sendt soldatene ut, vil det lett skapes tvil hos dem om legitimiteten i det de gjør. Det er farlig, både for stridsmoralen og med tanke på den økte fare for psykiske senskader som det innebærer. At Norge folkerettslig sett ikke er i krig, og at de opprørerne vi bekjemper ikke er lovlige stridende men formelt sett kriminelle elementer, er i denne forbindelse ikke det vesentlige. For soldatene på bakken arter dette seg som krig, og i det større historiske perspektiv er det dette som er den fremherskende form for krig i vår tid. Det var derfor et meget viktig skritt i riktig retning da regjeringen 26. juni vedtok å gjenoppta bruken av vår høyeste militære dekorasjon, Krigskorset, også i denne type konflikt. Militærmakten er et redskap i den politiske verktøykasse som må brukes med både varsomhet og intelligens. Vanligvis må den også brukes komplementært til andre virkemidler. Men gjør man det er det ingen grunn til verken å fortie eller omskrive maktbruken.

I samme kommentar bekymrer også Egeland seg for at politisk fornektelse av krigens ansikt bidrar til et nytt og annerledes selvbilde i Forsvaret. Det er riktig at vi i det nye Forsvaret vektlegger en annen profesjonskultur enn i det gamle mobiliseringsforsvaret. Men dette er ikke en følge av at vi føler oss fortiet eller oversett av våre egne politikere. Det er en dyd av nødvendighet og en konsekvens av grunnleggende utviklingstrekk som kan iakttas i alle lands forsvar. Teknologiutviklingen har gjort våpensystemer og militære organisasjoner både så kostbare og så kompliserte at de bare anskaffes i et meget lite antall og dernest i hovedsak må opereres av profesjonelle. Når verden i tillegg utvikler seg på en måte som gjør det ønskelig å kunne bruke militærmakten langt utenfor egne grenser, uten at nasjonens eksistens ligger i vektskålen, brister den siste forutsetning for å holde liv i 91 Stomperud. Den klassiske mobiliseringssoldaten er en utdøende rase overalt, rett og slett fordi hans historiske tid er ute. Verneplikten både kan og må tilpasses dette faktum.