Krigere i fredsnasjonen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FORSVARET: I en kommentar i Dagbladet 27. juni skriver John O. Egeland at den politiske retorikken rundt Norges deltagelse i krigen i Afghanistan svekker krigføringens politiske begrunnelse og forankring. Det er en både riktig og viktig observasjon. Fører man krig, slik vi for alle praktiske formål gjør i Afghanistan, bør man vedstå seg det. At den militære maktbruken går hånd i hånd med andre og mer fredelige politiske påvirkningsmidler er heller ikke noen selvmotsigelse. Krig er, for å sitere Clausewitz, politikk med andre midler, det vil si en kombinasjon av militærmakt og andre virkemidler er i seg selv verken umoralsk eller ulogisk. Problemet oppstår når uviljen mot å vedstå seg den militære maktanvendelsen leder til skjønnmalende omskrivninger og vegring mot å sette navn på tingene.

I Afghanistan inngår den militære maktbruken i en større, helhetlig strategi, sammen med økonomisk og annen bistand. Det langsiktige politiske mål er et fungerende afghansk samfunn som ikke igjen skal bli en base og et oppmarsjområde for den internasjonale terrorisme. Dette er selvsagt et både legitimt og prisverdig formål, og sånn sett har våre politikere sine ord i behold når de vektlegger den overordnede politiske hensikt i sine uttalelser. Men vil man målet må man også ville midlene – og vedstå seg dem. Dersom den militære innsatsen underkommuniseres eller søkes omskrevet av representanter for den samme staten som har sendt soldatene ut, vil det lett skapes tvil hos dem om legitimiteten i det de gjør. Det er farlig, både for stridsmoralen og med tanke på den økte fare for psykiske senskader som det innebærer. At Norge folkerettslig sett ikke er i krig, og at de opprørerne vi bekjemper ikke er lovlige stridende men formelt sett kriminelle elementer, er i denne forbindelse ikke det vesentlige. For soldatene på bakken arter dette seg som krig, og i det større historiske perspektiv er det dette som er den fremherskende form for krig i vår tid. Det var derfor et meget viktig skritt i riktig retning da regjeringen 26. juni vedtok å gjenoppta bruken av vår høyeste militære dekorasjon, Krigskorset, også i denne type konflikt. Militærmakten er et redskap i den politiske verktøykasse som må brukes med både varsomhet og intelligens. Vanligvis må den også brukes komplementært til andre virkemidler. Men gjør man det er det ingen grunn til verken å fortie eller omskrive maktbruken.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer