Krigerske Kina

Kina har gått til krig mot korrupsjonen i sitt eget kommunistparti. Samtidig truer landet Taiwan med krig. En militær konfrontasjon med USA ser heller ikke ut til å skremme Kina. Hvorfor er kommunistpartiet så krigersk akkurat nå?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I disse dager avvikler partiet sin folkekongress. Den har begrenset myndighet, men partiledelsen bruker begivenheten bevisst i sin kampanje mot korrupsjonen. En viseguvernør skal henrettes for å demonstrere at partiet mener alvor. I en hemmelig tale skal president Jiang Zemin ha sagt at partiet må ha kontroll over korrupsjonen innen 10 år. I motsatt fall går det sin egen undergang i møte, mente den kinesiske presidenten.

  • Henrettelser i Kina er som oftest ledd i en kampanje. Mannen som skal henrettes, tok imot om lag 5 millioner kroner i bestikkelser. Det er lite i forhold til en annen sak som er under etterforskning. Den dreier seg om smugling av valuta og varer for ikke mindre enn 75 milliarder kroner, ifølge partiets egen avis Folkets Dagblad. Korrupsjon er kultur i Kina. Det vet president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji. Kampanjens ene mål er å gi utro tjenere i stat og parti en advarsel. Det andre er et frieri til eget folk. Kommunistpartiet er ikke lenger populært i Kina. Oppslutningen er minimal. Det vet også partiledelsen. Og det skremmer dem ikke så rent lite. Derfor er de også i krig med sitt eget folk. Med pisk og gulrot samtidig.
  • Jiang Zemin og Zhu Rongji er administrerende direktører i en politistat. De leder et land i en dramatisk omstilling fra kommunisme til kapitalisme. I en slik prosess er korrupsjon forstyrrende. Partiets ideologi i dag er økonomisk vekst og stabilitet. Ikke noe annet. Det viktigste er ikke tall og statistikk, men løftet om bedre tider. Det er gulrota. Hvis løftet ikke innfris, så kan det bli opprør. Et sint, misfornøyd kinesisk folk kan ikke styres. De er for mange. Partiet står med ryggen mot veggen. Det kan styre og kontrollere folks atferd med overvåking, tvang og våpen. Det er pisken. Men folket har fått håpet og drømmen om en bedre framtid tilbake. Partiet kan ikke styre folkets hjerte og hjerne. Situasjonen er fylt av motsigelser og derfor blir også utspillene fra partiet det.
  • Noen av dem er skremmende. Som forfølgelsen av sekten Falun Gong. Det er en massebevegelse, med medlemmer som tør demonstrere for sin rett. Derfor er hundrevis av dem fengslet i hemmelige rettssaker og flere tusen sendt i arbeidsleir.
  • Kina fikk tilbake Hongkong. Deretter Macau. Nå retter partiet skytset mot Taiwan. Det har aldri før vært så kraftig og så truende, det høres ut som et ultimatum: Hvis Taiwan ikke vil forhandle om gjenforening med Kina, så vil Kina gå til krig. Innenrikspolitikk, et forsøk på å skape patriotiske følelser hos det kinesiske folket? Sannsynligvis er det mest det, men utspillet er også skremmende, fordi USA er bundet av sine løfter om å forsvare Taiwan militært mot et angrep fra Kina.
  • Det er snart valg på Taiwan. Kina forsøker å true velgerne til å holde seg borte fra presidentkandidater som vil erklære Taiwan som en uavhengig stat. Det kan virke mot sin hensikt. Men velgerne på Taiwan lytter nok mer til USAs president Bill Clinton. Han slo nylig fast at han nok heller vil ha Kina som handelspartner enn som fiende. USA og Kina har underskrevet en avtale om Kinas medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Den må imidlertid godkjennes av Kongressen. I appellen til politikerne her, hvor hans konservative motstanderne har flertall, gjorde Clinton det klart at avtalen var svært viktig for USA. Viktigere enn at Kina krenket menneskerettighetene. Viktigere enn Kinas salg av våpen til land verden over. Og viktigere enn Kinas trusler mot Taiwan.
  • Dermed unngår verden en krig mellom Kina og USA? Partner, i stedet for fiende? Tvekampen om Kinas framtid er dessverre på ingen måte over. Den har nettopp begynt.

Nå er en ny sekt, Zhong Gong, erklært ulovlig, og forfølgelsen av dens medlemmer satt i gang. Sektene har hele tida erklært seg selv som upolitiske. Men det partiet ser i dem, og frykter, er nettopp det partiet har gitt fra seg, en ideologi sterk nok til å samle millioner av mennesker.

arne.foss@dagbladet.no