Krigsforberedelser

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG VAR I MOSUL i går for å vurdere en avhandling fra en av studentene ved universitetet der. Det var kaldere enn i Bagdad. Kuldebølgen som har gitt snø i Syria, Jordan og Libanon, har også satt inn nord i Irak. Strømmen var borte i lokalet der vi drøftet avhandlingen. Jeg frøs.

PÅ VEI TILBAKE lyttet jeg til BBC World Service. Aggresjonen mot Irak tiltar i styrke. Drosjesjåføren utbrøt: «Herregud. Jeg solgte alle møblene mine det første året etter forrige krig for å overleve. Nå når jeg endelig har fått møbler igjen, begynner marerittet på nytt.» Han fortalte han kom til å forlate huset dersom krigen bryter ut og fryktet at møblene ville bli stjålet. «Hvis jeg og barna overlever krigen, da,» la han til.

Jeg begynte å tenke på meg selv og hvordan jeg skal beskytte min familie og mitt hjem. En egyptisk kollega, dr. Saad, har invitert meg til å bo hos seg når krigen bryter ut. Han underviser ved universitetet i byen Baqubah nordøst for Bagdad. Her leier han et lite hus. Jeg har foreslått for ham at han kjøper store mengder vann, olje, tørrmat, medisiner og en liten oljefyrt ovn.

JEG TENKTE OGSÅ på min libanesiske venn Fuad al-Haj som bor på Meridien hotell rett over gata fra leiligheten min. Han hadde lånt noen bøker av meg, men hadde gitt dem videre til resepsjonisten etter å ha lest dem. Jeg kom i prat med resepsjonisten og han viste seg å være en belest mann. Vi snakket om trusselen Irak står overfor. Han var fast i sin tro på at det ikke blir noen krig fordi det koster så mye. Han mente også Sikkerhetsrådet vil stoppe landene som ønsker å gå til krig.

JEG KOM HJEM på kvelden, og det første min kone minnet meg om, var at jeg hadde glemt å hente rasjonene for juni og juli. Myndighetene deler nå ut rasjoneringskort for måneder framover som forberedelse til krigen. Min datter Feiroz minnet meg om at vi må fylle opp lagrene med enkle medisiner, tannpasta og andre ting. Mens hun snakket, gikk tankene hen til noen verselinjer av poeten T.S. Elliot:

«Verden vil falle sammen

ikke i et voldsomt skjelv,

men i et stille stønn»

SEINT PÅ KVELDEN ringte min bror Rafia fra vår hjemby al-Qaim på grensa til Syria. Han fortalte at sønnen endelig hadde kommet hjem fra Syria etter nesten tre måneder i fengsel. Min nevø er sjåfør. For tre måneder siden ble han stoppet med store mengder bensin på grensa mellom Irak og Syria. Han ble arrestert for smugling. Jeg gratulerte ham med sønnens hjemkomst.

ENDA SEINERE ringte min mor og lurte på hvorfor vi ikke hadde besøkt dem under høytida nylig. Jeg forklarte at min sønns eksamener hadde forhindret dette. Jeg fortalte at vi kommer alle sammen når krigen begynner. Jeg er redd for at blokka vi bor i kan bli utsatt for bombing. Hun sa hun tenker på oss og ber for oss hver dag, men at hun setter sin lit til Tyskland og Frankrike. Hun uttalte Tyskland på en så rar måte.

Jeg smilte. Dette er første gangen jeg har hørt min mor snakke om politikk. De nye imperialistene har gjort politikk til tema i ethvert hus og på ethvert tungemål.