Krigsfrie soner

I dag starter antikrigskonferansen i forholdsvis fredelige omgivelser i Oslo. Hvilke kriger skal man snakke om?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRØKET SAMMEN mellom to passasjerer på flyet som hadde satt kursen mot Gardermoen, åpner jeg avisa - høflig, for ikke å fornærme dem til høyre og venstre for meg. Kvinnen på min venstre side hadde allerede begynt å lese fra min avis idet jeg satte meg ned. Det var som om jeg holdt avisa for at hun skulle lese den. «Du store min,» sier hun, «Se, mennesker lærer aldri.»

Hele avissida var full av stoff om kriger: Afghanistan, Midtøsten, Sudan, Colombia. Utenrikssidene er enda mer preget av kriger, så jeg skjermer henne litt for dem.

Selv om mennesker har kriget i uminnelige tider, gjør mediene, og særlig TV, skrekkbildenes grusomhet enda mer fryktelig. Dermed har vi i dag sterkere mulighet til refleksjon. Ifølge Johan Galtung har USA stått bak 129 militære intervensjoner siden 1945, og lista over avsatte ledere på den kontoen er lang: Jacobo Arbenz Guzman i Guatemala, Patrice Lumumba i Congo, Salvador Allende i Chile - og så videre.

Det er blitt kjent de siste dager at Pentagon utvikler planer for å tilgjengeliggjøre nyhetsbulletiner, også forfalskede, til utenlandske medier som en del av et nytt forsøk på å påvirke opinionen og myndighetene i enkelte utpekte land. (International Herald Tribune 20.02.02.) Office of Strategic Influence skal suge ut en god del av ti milliarder dollar som Pentagon fikk grønt lys for å bruke til slike formål. De skal særlig satse i Midtøsten, Asia og Europa. Det foreslås å sende e-mail til blant andre journalister for å fremme fiendtlig materiell om land man misliker. Rendon Group, et internasjonalt markedsføringsfirma fra Washington, er blant dem som har fått i oppdrag fra det nye kontoret å designe slike «kampanjer».

DESINFORMASJON er et viktig middel i forberedelser til krigsprosesser. Innhenting, bearbeiding og støping av informasjon er resultat av et langvarig og konsekvent arbeid. Avsløringen av rapporten fra den tidligere amerikanske ambassadøren i Norge, som har hatt en del spalteplass i Dagbladet den siste uka, understreker hvordan dette skjer. Ifølge denne rapporten var Kjell Magne Bondevik allerede i 1973 klar favoritt og beskrevet som en viktig og intelligent aktør, mens amerikanerne ikke hadde noen tro på Einar Førde. Jeg håper ikke Einar Førde, kilden tatt i betraktning, har latt dette gå innpå seg, for den egentlige beskrivelsen av ham er et kompliment. Det som forbauser, er at statsministeren har tatt karakteristikken av seg selv med behag. At det politiske Norge har oppført seg så likegyldig til denne rapporten, er oppsiktsvekkende og uakseptabelt.

Svaret på konflikter og kriger er dessverre ofte mer krig. Men historien har lært oss at det finnes andre måter å håndtere konflikter på også. Vi husker bildene fra 60-tallet, da Martin Luther King med sine støttespillere gjentatte ganger forsøker å komme inn på utesteder som var stengt for dem og blir slått med køller hver gang. Uansett hvor store problemene fortsatt er i USA, har situasjonen forandret seg til det bedre.

FLYET SKAL til å lande. Jeg har ikke greid å la være å spørre kvinnen ved min venstre side om situasjonen på Sri Lanka hvor hun bor. «Fredsprosessen begynner å gi frukter,» sier hun. «Du skjønner, vi er i ferd med å lære at krig fører oss ingensteds hen. Det er trist at denne lærdommen kommer etter at så mye er tapt både på tamilsk og singalesisk side.»

Hun ser på snøen fra vinduet og sier: «Norge må være et ganske fredelig land, ikke sant?» Ja, sier jeg, men begynner samtidig å tenke på gutten som Trond-Viggo Torgersen viste bilder av ved sin avskjed som barneombud noen år tilbake. «Du har plutselig blitt stille?» undrer hun. «Ja, jeg tenker på den gutten som, da han ble spurt hva som var hans største ønske, sa at han ville vært en glad gutt dersom noen andre hadde spist sammen med ham når han daglig satte seg ned ved middagsbordet. Lever denne gutten i fred?» Hun ler og sier at det minner henne om hvordan hun, som én av sju sultne søsken, nesten kranglet, for ikke å si kriget, om maten så å si hele oppveksten.

FORSKJELLIGE KRIGER , forskjellige og samtidig like virkeligheter fra flere verdener. Finnes det fred eller krigsfrie soner? Kanskje finnes det bare fredelige øyeblikk, av varierende varighet? Spørsmålet er: hva gjør vi for å forlenge disse øyeblikkene så langt vi kan, ikke bare for oss selv, men for andre også?