Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krigsgal albaner

Han sier han er gal, 37 åringen som reiser fra tryggheten, kona og barna i Norge. Men han sier også at han aldri før har vært så lykkelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet møter «Gega» i Albansk samlings lokaler i Oslo. En høyreist mann med et kraftig håndtrykk, et vennlig smil og med øyne som stråler. Om få dager reiser han inn i krigen - mot sin kones uttrykkelige ønske.

- Jeg sa til henne at godtar du det, er det fint. Hvis du ikke godtar det, drar jeg likevel, sier Gega.

- Elsker mitt barn

Gega har bodd i Norge siden 1987 og er norsk statsborger. Verken han eller noen av de mange andre i lokalet vil ha navnet sitt på trykk i avisa. Truslene mot statsminister Bondevik, og trusler mot enkelte av dem, har skremt.

- Er det ikke egoistisk å dra fra familien?

- De klarer seg. De har mat og et sted å sove.

Han blir stille en stund.

- Jeg elsker mitt barn mer enn hele verden. Men jeg kan ikke tenke på familien min nå. Jeg må tenke på de barna som har sett sine familier bli slaktet. Det er de som trenger meg nå.

Tur-retur-billett

Han tar seg fort inn igjen og smiler.

- Nå venter min kone og jeg et barn til. Jeg håper det blir en gutt. Vi kosovoalbanere svarer når noen spør oss om hva som er vårt største ønske: Å dø for vårt hjemland. Det er derfor vi blir glade når vi får gutter. Da har vi noen arvinger etter oss.

Han har allerede tatt farvel med sine. Forberedt seg på det verste. Men han kjøper tur-retur-billett.

- Inni meg vet jeg at jeg kommer tilbake. Men jeg vet også at noen skal dø og noen skal leve.

- Jeg er gal

Gega er ikke uforberedt på krigens grusomheter. I Norge har han vært tolk for krigsfanger fra Bosnia.

- Det var vondt å være tolk for mennesker som har opplevd en slik råskap. Men det har gjort meg mentalt forberedt på hva jeg skal gjennom.

- Jeg er en gal mann. Jeg har aldri vært så glad som nå. Endelig skal jeg få gjøre noe for mitt eget land. Jeg sover ikke lenger, får ikke ro. Den styrken jeg kjenner inne i meg er ubeskrivelig. Nå er det i blodet.

- Hva mener du når du sier du er gal?

- Jeg er ikke redd, svarer Gega.

Et merke

Han venter ordren fra UCK hvilken dag som helst. Moren og søsteren som er flyktninger i Albania, vet han skal komme nedover, men de vet ikke at han skal i krigen.

- Jeg har ikke fortalt det ennå. De vil ikke like det.

- Er du ikke redd for hva krigen vil gjøre med deg som menneske?

- Det er klart jeg er det. Krig er krig - jeg regner med å måtte drepe. Men vi skal ikke i en krig mot sivilbefolkningen. Vi skal heller ikke skyte dem som har overgitt seg, eller dem som er ubevæpnet. Men jeg vet at selv om vi ikke vil, kommer også vi til å begå feil, svarer Gega.

Han fikler med lommeboka. Trekker fram et tøymerke han nettopp har kjøpt og som han vil vise oss. Et merke han skal sy fast på overermet på UCK-uniformen: Det norske flagget.

- Jeg er norsk nå, sier han.

Kosovoalbaneren Gega reiser fra kona og barna for å slåss i Kosovo.