Krigsnaivisme

Hva tilsier at motstanden mot de utenlandske styrkene vil avta bare den militære innsatsen varer lenge nok?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I mange afghanske husholdninger er en Kalasjnikov det eneste som finnes av utenlandsk teknologi. Våpnene spredte seg raskt da Sovjetunionens innmarsj i 1979 utløste en motstandsbevegelse som tvang verdens største hærstyrke i kne. Motstandsheltene ble til krigsherrer som så rettet geværene mot hverandre inntil Taliban tok makten 1996 og en annen type vold satte inn, mot dem som ikke underordnet seg fundamentalistenes leveregler. Amerikanernes bombing i 2001 stanset Taliban. For en stund. Etter noen intense høstuker søkte styrkene tilhold i stammeområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Nå siver de tilbake. Igjen med moderne våpenteknologi i et land som ellers mangler alt. 2007 har vært det verste året siden Krigen mot Terror startet. Aldri har det vært flere selvmordsaksjoner, aldri har det vært flere angrep, aldri flere drepte afghanere, aldri flere drepte utenlandske soldater.

Dette er bakteppet for debatten om norsk tilstedeværelse i Afghanistan. Det er nødvendig å spørre om den militære strategien som følges i Afghanistan, kan føre til fred og utvikling. Den afghanske presidenten stiller spørsmålet, parlamentet stiller det. Men det alle ser, er at motstanden øker.

Vil motstanden avta bare den militære innsatsen varer lenge nok? Forteller Afghanistans historie noe som gjør NATO sikre på å vinne over tid?

Jeg var nylig i Washington i forbindelse med en tur for regjeringens Utviklingsutvalg, der vi blant annet skulle se på amerikanernes erfaring i Afghanistan. Alt vi hørte – også i Pentagon – var at det ikke finnes noen entydig militær løsning, men at det trengs utvikling, forhandlinger og statsbygging. Det var en gryende erkjennelse av at strategien i Irak og Afghanistan ikke har ført fram. Noe som ennå ikke ser ut til å bli omsatt i praksis i felt.

Det er nå nødvendig med en kritisk gjennomgang av hva som faktisk er oppnådd siden oktober 2001.

I dag er det i utgangspunktet to vidt forskjellige militæroperasjoner på gang i Afghanistan. Den ene er USAs Enduring Freedom rettet mot terrorister – primært Al-Qaida – men etter hvert mot alt som kan kalles Taliban. Den andre er ISAFs operasjon som skulle hjelpe den afghanske regjeringen i å stabilisere landet.

Det er i den siste operasjonen norske soldater gjør en viktig jobb. Men når ISAF blir trukket med i nedkjempingen av det kompliserte nettet som er Taliban er de med på en kamp det er vanskelig å se noen ende på. Landets historiske erfaring viser at å forsøke å slå en overbevist geriljahær er nærmest umulig. For hver opprører som blir drept, står slektninger klare til hevn. Som en Taliban-kommandant sa: Vi har tiden. Dere har klokka.

Skal vi vente til USA innser at det ikke er noen militær løsning? Eller skal Norge velge fredsrealisme framfor krigsnaivisme?

I AFGHANISTAN: Krigen i Afghanistan har utviklet seg slik at den i seg selv er en stor del av problemet - både for Afghanistan og for alle lans som sender soldater dit, skriver Åsne Seierstad. Bildet er tatt ved grensa mellom Afghanistan og Pakistan, og viser lokale innbyggere under en vegg med slagord for Taliban. Foto: SCANPIX / REUTERS
I AFGHANISTAN: Krigen i Afghanistan har utviklet seg slik at den i seg selv er en stor del av problemet - både for Afghanistan og for alle lans som sender soldater dit, skriver Åsne Seierstad. Bildet er tatt ved grensa mellom Afghanistan og Pakistan, og viser lokale innbyggere under en vegg med slagord for Taliban. Foto: SCANPIX / REUTERS Vis mer

Det er noen som ikke ønsker en åpen debatt her i Norge om hva som er den rette framgangsmåten i Afghanistan. Professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, hevdet i et debattinnlegg i Dagbladet 7.desember at «jo mer motstand vår deltagelse i ISAF får på hjemmebane, desto mer utsatt blir nordmenn i felt for kidnappinger, attentater og angrep». Professoren innrømmet oss rett til å debattere, «men den bør tas i forkant av en militær operasjon, ikke mens den pågår for da får selve debatten taktiske implikasjoner». Kan Haaland Matlary dokumentere at land som har hatt en åpen debatt om sitt afghanske engasjement er mer utsatt for angrep på sine militære styrker?

Fiendebildet i Afghanistan er langt mer komplisert enn det Haaland Matlary fremstilte i innlegget i Dagbladet 15. desember: «150 pikeskoler som er bygd av NATO bare i nord er nedbrent av Taliban». En rekke jenteskoler i nord er dessverre brent ned, for eksempel i Badakshan, ikke av Taliban, som aldri har hatt fotfeste der, men av andre religiøse grupper som er knyttet til Rabbanis Jamiate Islami, med utspring blant våre allierte i Nordalliansen. Det var de samme som brente skoler under Sovjetperioden, av samme grunn: jenter skal ikke utdannes. Den gangen så fundamentalistene på utdanning av jenter som kommunistpropaganda. Nå kaller de det vestlig propaganda. Men de som nå brenner skoler i nord er formelt med i vår allianse og dermed legges skylden på andre – som Taliban.

Det var heller ikke Taliban som angrep norske styrker i Maymane i fjor, men styrker tilknyttet Dostum, stabssjef i den nasjonale afghanske hæren. Politiet gjorde ingenting for å stanse dem. Fienden da var de som formelt er våre venner og allierte. Skal de også nedkjempes militært? Hvor mange fronter skal vi åpne?

Fordi en fraksjon ikke er sterk nok til å styre landet alene, finnes ingen vei utenom forhandlinger. En slik løsning må fremforhandles av afghanere, men garanteres av NATO, USA og FN. Den må innebære forhandlinger også med Taliban, og resultatet må bli akseptert av det pashtunske stammesamfunnet. Nordalliansen, som kjempet på amerikanernes side mot Taliban, må akseptere at det blir åpnet for en større grad av maktdeling. Alliansen sitter med de fleste tunge ministerpostene i regjeringen og rår i realiteten over militære maktmidler som kan utgjøre en like stor trussel mot president Hamid Karzai som Taliban. Mens Taliban har støtte i Pakistan, er Nordalliansen knyttet til Iran og Russland.

Karzai har tatt til orde for forhandlinger, han har invitert viktige motstandsmiljøer til forhandlingsbordet, også Taliban. Men slike forsøk på avtaler har blitt torpedert av amerikanerne: «Vi forhandler ikke med terrorister». I provinsen Helmand inngikk britene avtale om at byen Musa Qala skulle være nøytralt område. Avtalen ble overholdt inntil amerikanske styrker drepte broren til den lokale Taliban-kommandanten. Flere steder har USA brukt militært press for å hindre lokale løsninger. Dette undergraver Karzais stilling. Han kan vanskelig få folk til forhandlingsbordet før partene kan regne med at NATO og USA støtter prosessen.

Det finnes situasjoner der såkalte humanistiske intervensjoner er riktige og nødvendige. Det finnes argumenter for å bruke militærmakt for å beskytte folk som blir undertrykt og drept. Men krigen i Afghanistan har utviklet seg slik at den er i seg selv en stor del av problemet – både for Afghanistan og for alle land som sender soldater dit.

Det spørsmålet som blir stadig mer påtrengende, er dette: Skal Norge – innen NATO og innen FN – ta til orde for forhandlinger nå eller skal vi vente til krigen har vart i ett år til, i ti år til, i tretti år til?

Krigsnaivisme