Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krigsrett og vårtegn

Beograd, 10. april: Her er innført krigsrett. Ingen bombing av Beograd i natt. Det var kanskje derfor jeg la merke til at våren er kommet for fullt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nesten folketomt i gatene. Så lenge skoler og universiteter holder stengt, er ungdommen borte fra gatene om dagen. Nå er de borte også om kvelden. Man kan bare se dem midt på dagen på Republikktorget der de åpne konsertene pågår. Ellers er de våkne om natta, enten hjemme eller i tilfluktsrom.

Jeg går gjennom e-posten. Venner i Sarajevo tilbyr oss å flytte dit hvis det blir for farlig her. Halsen snører seg. Min sønn tar igjen opp ideen om å utvandre, min datter er imot. Jeg lar dem krangle, for jeg har ikke noe fornuftig å si.

Jeg går til fakultetet. Vi har over to hundre lærere, flere tusen studenter. Nå ligger korridorene nesten øde. En masse korte, nervøse samtaler med kolleger. Et kort møte med vår norske lektor Torstein, og Jelena, en av mine prosjektmedarbeidere, om hvor vi skal plassere en stor bokgave vi fått fra Mari Finess i (det norske) Kulturrådet.

Så snakker jeg med de få studentene. Det er generasjoner uten fortid, nåtid og framtid; henvist til å klare seg fra dag til dag sammen med foreldre, uten jobb, uten stipend, uten studielån. Flere av dem er flyktninger fra Kroatia og Bosnia-Hercegovina.

- Nå igjen, sier de. I en samling sitater fra journaler til psykologer og sosialarbeidere leste jeg følgende mening fra en 17-årig jente: «Jeg har tusen ganger spurt hva livet er. Alle tier, ser på meg og går.»

Jeg kjenner at jeg ikke kan si noe fornuftig til dem. Derfor sier jeg farvel og går. Det er vår generasjon som har brukt opp deres framtid.

Men ingen har noensinne spurt oss vanlige mennesker om hva vi vil eller ikke vil. Hvem spør forresten froskene hva de mener når et tjern skal dreneres bort? Konsertene i sentrum av Beograd, oppsamlingene på broene som levende skjold mot bombing, er et uttrykk for fortrengning av fortvilelse og for økende trass. Vi vil bli spurt. Det er oss det dreier seg om. Og oss angår overhodet ikke problemer om NATOs kredibilitet, eksistens og framtid.

I byen svirrer rykter om at norske flyvere nekter å være med på videre bombing og har fløyet hjem. Mange ringer til meg for å spørre om det er riktig. Ønskedrømmer er fremdeles tillatt.

Så kommer beskjed om at Jugoslavia kanskje kommer til å inngå i Russland-Hviterussland-unionen. En av min datters venner kommenterer: - Nå kommer gylne tider for lærere i russisk.

Informasjoner om ekstra fullmakter til politiet sender oss tilbake til hverdagen. Det sivile lovverket er suspendert og krigsrett innført. Det verste med denne krigen blir det som kommer etterpå.

Bilder i TV fra den nedbombede byen Aleksinac. Den har ingen militære mål, det er en gruveby mest kjent for gruveulykker. Så følger bilde etter bilde fra bombemål. Det ser ut som om veien til NATOs kredibilitet skal dekkes med bomber. Og at Kosovo skal befris både for serbere og albanere.

Klokka 20.03 går flyalarmen. Ungenes venner som har sittet hjemme hos oss siden middagstider, forsvinner raskt. I en tv-kanal går «Trollmannen fra Oz». I en annen en James Bond-film.

Påskeegg farges litt for seint, med en viss trass. Noen naboer stikker innom. Vi blir fort enige om at det er all right å leve i spenning, men at det akkurat nå kanskje kunne vært litt mindre spennende.