Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krigssone: Skolen

Faren for skolestreik fra den 24. mai er overhengende. Da blir skolen en slagmark. Det skjer i så fall med regjeringens velsignelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN HAR det skjult seg så mye harme innenfor lærernes bunader som under årets 17. mai. Om få dager kan de bli tvunget til å gå til streik mot sin arbeidsgiver, Kommunenes Sentralforbund, som vil rive i stykker deres gamle arbeidsavtaler og lønnssystem. Kan den rød-grønne regjeringen sitte rolig og se at det skjer? En streik vil føre skolen ut i dyp krise, med vedvarende tillitstap mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Så overhengende er faren for streik at kunnskapsminister Øystein Djupedal har blandet seg inn i meklingen og bedt partene besinne seg. Skolen må ikke bli en slagmark, sa han til Dagbladet tirsdag. Det var åpenbart det minste han måtte si etter at SVs skolepolitiske talsmann på Stortinget, Rolf Reikvam, for ti dager siden ga kommunene moralsk støtte for å endre de arbeidsavtaler som lærerne opprinnelig har inngått med Staten som arbeidsgiver.

I MOTSETNING TIL Reikvam tok ikke Djupedal parti. Han lovet bare begge parter støtte i arbeidet med å lage en god skole. Men er det nok til å unngå konflikt? Som sosialist vet han at formaninger preller av på parter som står oppmarsjert i full rustning ved fronten. Det må komme mer enn ord og påvisning av diffuse kommunale milliarder om konflikten skal avverges. For partene har stikk motsatte interesser og er innstilt på kamp for å forsvare dem.

KOMMUNENE er i sin fulle rett til å kreve nye arbeidstidsordninger og opphevelse av det såkalte kompetanselønnsprinsippet. De er satt til å utøve velferdspolitikk vedtatt av rikspolitikerne. Nød har lært dem å få mest ut av hver krone. Når de omsider har fått det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for lærerne, vil de behandle dem på linje med kommunenes øvrige ansatte. Langt inn i alle ordføreres og rådmenns sjel ligger motvilje mot særavtaler som binder den lokale friheten. Selv har de stor tro på at partene lokalt vil vite best hvordan tingene skal være og hvordan avtalene skal se ut.

LÆRERNE har god grunn til å være skeptiske. De fleste av dem har hatt andre mål med sitt yrkesvalg enn økonomisk uttelling. De vilkår som har eksistert, med nøktern lønn til akademikere å være, lang ferie, korte dager, men mye hjemmearbeid, er en totalpakke som de har godtatt. Når kommunene nå vil fjerne de delene som gjør denne pakka god, reagerer selvsagt lærerne. Når kommunene vil at hver enkelt kommune og hver enkelt skole skal ha størst mulig frihet, forsvinner lærernes trygghet. For det finnes neppe grenser for hva driftige rektorer og rådmenn vil ønske å få ut av sine skoler. Det er slike grenser lærerne vil ha. Utdanningsforbundet frykter naturligvis også for hva som skjer med skolen og organisasjonen, dersom avtaleverket smuldrer opp til ytterst lokale varianter.

Avtalene som kommunene vil ha forandret er selve byggesteinene i lærernes avtaleverk. De sikrer like lønns- og arbeidsbetingelser for alle medlemmer over hele landet. De gir tilmålt tid til for- og etterarbeid. Og de stimulerer til utdanning. Bondevik-regjeringen forutsatte at flyttingen av arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene skulle skje på en måte som ivaretok undervisningspersonalets rettigheter. Kommunene vil hevde at det uansett vil skje.

MEN ENDRINGENE som kommunene ønsker er så dyptgripende og politiske at de ikke burde vært overlatt til partene i et lønnsoppgjør. Det paradoksale er at kommunenes krav harmonerer bedre med Kristin Clemets skolepolitikk enn med den rødgrønne regjeringens. De vil føre til økt mangfold og mindre enhet. Trolig vil det også berede grunnen for økt privatisering av skolen på lengre sikt. Men rikspolitikerne ser det ikke slik. De er mer opptatt av sine egne lokalpolitikeres ønsker enn av lærernes. Lokalpolitikere er, som vi vet, rikt representert i de fleste partiers landsmøter. Det var bakgrunnen for at et flertall på Ap-landsmøtet i 2002 plutselig gikk inn for å flytte arbeidsgiveransvaret til kommunene. Når så Reikvam støttet kommunene, kan det se ut som om lærerne ikke har politisk allierte i den egentlige konflikten: sentral styring eller lokalt mangfold. Da kan vi bli vitne til at organisasjonen som mer enn noen politiske partier har forsvart den nasjonale enhetsskolen, blir forsøkt knust av lokalpolitikere, på vegne av fraværende rikspolitikere.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling