Krim for de minste

Cappelen har skaffet seg en gavesuksess med Anne Holts og Pjotrs Sapegins barnebok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bernhard Pinkertons store oppdrag vil gi mange besteforeldre et enkelt førjulsoppdrag i bokhandelen. Stor og lekker, klassisk og generøst tenkt fra bokskapernes side. Men boken har også svakheter.

Ideen om å lage en krimbok for barn er gjennomført på en overbevisende måte. Miljøet som historien er plassert i, er fantasieggende og skaper en atmosfære som nærmest ber om å bli fullkommengjort av godstol, stearinlys, tekopp og barn på fanget. Settingen inspirerer til fortellermagi, og Sapegins bilder understreker dette i fargebruk og halvt uvirkelige figurer.

Det foregår blant dokkene i den emigrerte østeuropeerens dokkeverksted på loftet i et tradisjonsrikt hovedstadsteater. Det er en spenningshistorie som bærer i seg tyngde av europeisk kultur og historie. Holt har vært dyktig i persontegningen, og kriminalgåten er fiffig.

Hun har valgt en litt stiv og oppstemt stil, kanskje for å holde seg i en konservativ kunsteventyrtradisjon. Men stilvalget skjemmes av strev med å finne en god språkflyt. Enkelte setninger tynges av for mange ideer. Holt røper også usikkerhet med hensyn til hva slags logikk hun vil gjennomføre. En krimhistorie krever streng logikk. Men et kunsteventyr, som dette også er, har sin litterære logikk som ikke trenger å uttales på samme måte. Større suverenitet i håndteringen av dette ville spart inn kjedelige forklaringer.