Vi har de siste årene hatt for uvane å utnevne konger og dronninger over en lav ballsko her til lands, men når det kommer til norsk krim finnes det for meg bare en verdig kandidat til tronen; Karin Fossum.

Karin Fossum debuterte som Karin Mathiesen i 1974 med diktboka «Kanskje i morgen».

Den fikk hun Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Så fulgte en diktbok til og etter to drøye håndfulle år kom to novellesamlinger tett på hverandre, før hun i 1995 ryddet seg permanent plass i norske krimleseres bevissthet med kriminalromanen «Evas øye» og sin motvillig enigmatiske etterforsker Konrad Sejer.

Så fulgte «Se deg ikke tilbake!» i 1996 og «Den som frykter Ulven» i 1997. Men selv ikke denne svært gode psykologiske thrilleren eller den påfølgende «Djevelen holder lyset» kunne ha forberedt meg på nåkkouten Karin Fossum leverte med «Elskede Poona» i 2000.

I novellene til Fossum kan man ane kimen til romanene som følger senere. Det eksisterer en minitradisjon innen krimmen for å bygge ut noveller til noe større, men hos Fossum er dette ikke så tydelig som hos f. eks Raymond Chandler.