Kriminell venn

Det norske Conrad Nicolai Schwach Selskapet fortsetter sin utrettelige innsats for denne glemte giganten i norsk diktning. I høst er også hans venn Maurits Hansen trukket fram i lyset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HERREKLUBBER ER vel ikke akkurat siste mote, snarere en utrydningstruet fortidslevning i moderne tider. Det er heller ikke slik at det såkalte Schwach Selskapet, med stifter og formann Arve Solstad, nødvendigvis skal forbli et herreselskap i all framtid. Statuttene åpner muligheten for kvinnelige medlemmer, men ingen soleklare kandidater har foreløpig åpenbart seg. Derfor har det vært mulig i år som i fjor å arrangere det årlige møtet i lokalene til Norske Selskab på Wessels Plass, der kvinner kun har adgang én dag i året. Her er det også obligatorisk med slips og jakke - igjen en påminnelse om høyst svunne tider, og det er nå engang historien Schwach Selskapet beskjeftiger seg med. Conrad Nicolai Schwach (1793-1860) kom for alvor fram i lyset da hans tapte selvbiografi - skrevet i 1849 - så dagens lys tidlig på 1990-tallet, hvoretter Arild Stubhaug skrev den utmerkede biografien «Helt skal jeg ikke dø» i 2002.

SELVBIOGRAFIEN viste Schwach fra en annen side enn sangen «Mens nordhavet bruser», som han er mest kjent for å ha skrevet. «Erindringer af mit liv» (Kilden Forlag, 1992) røpte Schwach som en bekjennelsesforfatter av rang, en mann som ikke skånte verken seg selv eller andre i noen henseende, men som snarere tvert imot utleverte det meste. Erotiske utskeielser, hemningsløs rus, ville selskaper; i det hele tatt det mangfoldige livet på det tidlige 1800-tallet. Så åpne og sensasjonelle var Schwachs skriverier at historikere dels har måttet omvurdere hele perioden.

MEN ALTSÅ, TIL saken. Forleden dag kunne herrene i Schwach-selskapet, svalet ned av velblandede pjoltere, lytte til en av høstens store biografer, Arve Fretheim, som i disse dager utgir boka «Livets kolde prosa», den første store biografien om Maurits Hansen (1794- 1842). Fretheim fortalte beveget om det varme vennskapet mellom Schwach og Hansen, som varte livet ut. De brevvekslet i 22 år og støttet hverandre i motgang. Hvem er så Maurits Hansen? Han var en pionér, en stor, folkelig forteller i norsk litteratur, enormt produktiv. Han skrev dessuten Norges og verdens første skikkelige kriminalroman, «Mordet paa Maskinbygger Roolfsen», som han publiserte i 1829, to år før Edgar Allan Poe utga sin «Mordene i Rue Morgue», som ute i verden har fått æren av å introdusere sjangeren.

MENS ISEN SMELTER i glassene og klokka går mot midnatt, sitter de ikke altfor alvorlige menn og lytter til røverhistorier fra en forgangen tid, særlig om vennene Schwach, Hansen og Henrik Anker Bjerregaard, kalt «det poetiske kløverblad». Med Fretheims bok har nok et dokument om det fargerike, tidlige 1800-tallet sett dagens lys. Og innbakt i denne historien ligger beretningen om et strålende vennskap. Hvor strålende? Mer lysende enn selve friheten, kan man lokkes til å tro, av følgende linje fra Schwachs erindringer: «Den største Gave året 1814 brakte mig var imidlertid Venskabet med Maurits Hansen.»