Kriminelle kvinner – likestilte kvinner?

Forskning må også avdekke mer ubehagelige sannheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYE TALL FRA SSB viser en økning av kvinner involvert i kriminalitet. På NRK Frokost-Tv 20.9. gir programleder Nome uttrykk for at dette har sammenheng med «utjevning av kjønnsroller».

Det er en utbredt forklaring å sette kvinners kriminalitet i sammenheng med likestilling. Den såkalte «frigjøringshypotesen» går ut på at når kvinner blir likestilt menn, vil de også agere som menn og opptre voldelig. Forskningen har vist at dette ikke stemmer, men et større problem med frigjøringshypotesen er at den kan brukes som et argument for at likestillingen har gått «for langt».

Men vold handler alltid om makt- og underordningsforhold basert på klasse, kjønn, etnisitet, seksualitet o. l. Når frigjøringshypotesen i dag kommuniseres når det er snakk om kvinners kriminalitet, illustrerer det hvordan vi er ordfattige i våre bestrebelser på å forstå fenomenet.

DET FINNES EN femininitetsform som har hegemoni i vårt samfunn, som blant annet tilsier at kvinner skal være passive, ikke-aggressive og ikke-voldelige. De fleste teorier om sammenhengen mellom kjønn og kriminalitet/vold har i stor grad bidratt til å understreke koblingen mellom vold og maskulinitet.

Biologiske forklaringsmodeller forklarer menns aggressive tilbøyeligheter ut ifra teorier om evolusjon, gener og hormoner. Feministisk forskning har satt søkelyset på kriminaliteten som et strukturelt, ikke bare et individuelt, fenomen. Det faktum at også kvinner kan være kriminelle, blir vanskelig å forholde seg til for begge innfallsvinklene: De biologiske modellene blir utilstrekkelige, for de knytter kriminalitetet til aspekter ved menns biologi, og de radikalfeministiske perspektivene fordi de knytter kriminalitet til mannlig identitetskonstituering.

Noe av årsaken til forskernes ambivalens med å sette søkelyset på kvinners kriminalitet, har vært at man kan komme til å dreie fokus vekk fra det faktum at menn fortsatt dominerer dette bildet. I feministisk voldsforskning har kvinner ofte blitt tildelt en offerrolle som er viktig å overskride. Forskning må også avdekke mer ubehagelige sannheter, som f.eks. at også jenter og kvinner er i stand til å være undertrykker, ikke bare undertrykt.

Hvis man velger dette vekk som forskningsfelt, overlater man feltet til utøverne selv og media. Media ser ut til å være tilfreds med frigjøringshypotesen. Jeg mener derimot at kvinnene må erkjennes som aktører i sine egne liv. Det betyr ikke å støtte eller forsvare deres kriminelle tilbøyeligheter, men derimot å forstå hvorfor de kommer ut i en kriminell løpebane.

UTILSTREKKELIG FORKLARING: Frigjøringshypotesen kan brukes som et argument for at likestillingen har gått «for langt», skriver Sidsel Natland.