Krisa i 2009

Verdensøkonomien har kjørt i grøfta, og ingen vet om kollisjonsputene virker, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dagens økonomiske klima er det rart vi ikke har hørt mer fra Fred. Olsen. Olsen har gjennom mange år vært fascinert av den russiske økonomen Nikolai Kondratiev. Kondratiev mente kapitalismen beveget seg i supersykler – svært langvarige bølger av 50–60 års varighet, som ble kjennetegnet ved fire distinkte faser: En vår med ekspansjon, en sommer med stagnerende produksjon og inflasjon, så en høst med økt gjeld, rentefall og bobler – før vinteren kommer: Aksjefall, finansskandaler, og depresjon, som avsluttes med krig eller stor uro, før våren igjen kommer.

Skal man tro værmeldingen med langtidsvarsel fra Kondratiev, er vi på vei inn i vinterkulda nå. Den forrige store nedturen var depresjonen i trettiåra. Den varte fram til andre verdenskrig. Som alle gode spåmenn, er Kondratievs sykler fleksible nok til å passe inn der man vil ha dem til å passe. Det som går opp, vil til sist gå ned. Seriøse økonomer har lagt liten vekt på Kondratiev. På den annen side ble han henrettet av Stalin. Det kan jo være en indikasjon på at han kan hadde noe å fare med.

Uansett, hvem skal man lytte til ellers? Våre børsanalytikeres råd bør jo bare publiseres sammen med en oversikt over hvilke råd de ga våren 2008. Da var det ikke mange som ropte «selg alt, kjøp dollar og gjem penga i madrassen!». I etterpåklokskapens klare lys hadde det vært et utmerket råd. Slik eiendomsmeklere har optimisme skrevet inn i stillingskontrakten, har børsanalytikere stor tiltro til eget verktøy. De kan lett bli meteorologer som regner ut morgendagens temperatur med to desimalers nøyaktighet, uten å få med seg at himmelen faller ned. Vinneren av Dagens Næringslivs porteføljekonkurranse for meklere i 2008 klarte å slå børsen. De tapte bare 44 prosent av pengene på ett år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så prøvde de også å analysere et landskap der sjefene knapt så klart. Richard Fuld i Lehman Brothers, av venner kalt «gorillaen», mottok over 200 millioner i lønn og bonus året før han kjørte selskapet konkurs. Stan O’Neal, toppsjefen i Merrill Lynch var heldigere med timingen, i det minste for seg selv. Han trakk seg oktober 2007. O’Neals siste samlede kompensasjon var på over 800 millioner kroner. Hadde slike sjefer virkelig hatt prestasjonsrelatert lønn, ville de nå vært blant verdens mest forgjeldete mennesker, ikke blant de rikeste.

Men spørsmålet er også om det vi ser bare er et ellevilt kalveslepp organisert av sentralbanksjefer og regjeringer. Med lave renter og kreativ økning av pengemengden tillot myndighetene at eiendomsboblene vokste, og at spekulasjonsøkonomien nådde febertemperaturer. Alle involverte følte at de kjørte fort, men med full kontroll. Litt slik en jypling med nytt førerkort føler det, der han fyker av gårde i 160 kilometer i timen. En deilig, intens følelse av makt, helt til bilen plutselig smeller rett inn i fjellveggen.

Hvilket bringer oss fram til dagens situasjon. Er verdensøkonomien nå et vrak i en veikant, eller rakk verdens sentralbanker å redde stumpene med rentekutt og innpumping av likviditet? Dersom ekspertene i sentralbankene hadde hatt bedre forståelse av situasjonen enn ekspertene i det private marked, kunne de jo sagt fra litt før. Trives man med å være bekymret, kan man tenke over at situasjonen er ny også for sentralbankene. Ingen har sett en slik kollaps av finansøkonomien før. Sentralbankene bedriver eksperimentell behandling av pasienten. Vi krysser fingrene, men kan ikke tillate oss å tro at de vet hva de gjør. De prøver seg fram.

Krisa sprer seg nå i stadig større ringer til verdens nye økonomier. Det er et paradoks at når økonomien krakker i USA, blir verden så skremt at alle kjøper dollar. Kursen har føket i været. I Norge har dollaren steget førti prosent, euroen er blitt tjue prosent dyrere. Den norske økonomien er av de sterkeste, men vår valuta er en av de svakeste. Alle med valutalån vet hva det betyr.

Vi kan jo juble over at det er blitt billig å reise til Island, men ellers vil det bli dyrt å være norsk. Slik blir det når kapitalen trekker seg tilbake til fra verdensøkonomiens utposter. Vi overlever, den høye dollarkursen demper til og med effekten av den lave oljeprisen. Men når kapitalen rømmer fra nyere økonomier og svakere nasjoner i utviklingsområder vil 2009 kunne bli et helsvart år der.

Det finnes fortsatt optimister, men kynikere sier at bunnen ikke er nådd før den siste optimisten har kastet kortene. Har vi uflaks er dette en frontkollisjon. Da står vi foran brutale år, det tøffe titallet blir de nye harde trettiåra. Har vi flaks, slipper verdensøkonomien unna med en skikkelig bulk i siden. Kollisjonsputene tok av for sjokket og den bråkjekke sjåføren kan kjøre videre. Forhåpentligvis litt klokere.