Krisepakke til satirebransjen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tidligere denne uka ble den amerikanske satireavisen The Onion «kjøpt opp» av et «kinesisk industrisyndikat». Fiskeavfallsforedleren Yu Wan Mei fikk umiddelbart etablert en egen hjemmeside og en egen konto på nettsamfunnet Twitter. Og så var det bare å kjøre på.

Rett etter «overtakelsen» kom oppfordringen fra The Onion (de har 1,3 millioner followers på Twitter) om «å vise lojalitet til @yuwanmei gjennom å skifte Twitter-profilbilde til en rød fisk og skifte bosted til #FishTime» – i tråd med Twitter-samfunnets Iran-markeringer (grønnfargede profilbilder til støtte for opposisjonen og location: Teheran).

Og så begynte de Kina-vinklede sakene å strømme på. For eksempel en sak om «ikke-nyhetsverdige episoder som aldri har skjedd og derfor ikke krever pressedekning» hvor «absolutt ingenting skjedde med 28 tibetanske demonstranter og deres hylende familier». Og et videoklipp som viser hvordan «Kina feirer sin status som verdens fremste luftforurenser». Slike ting.

Selv om mye av innholdet i det nøye synkroniserte flerfrontsangrepet fra The Onion er ganske opplagt og halvmorsomt isolert sett, skal det godt gjøres å få klemt inn særlig mer gjennomført tidsåndgjøn i en og samme pakke.

Mangel på ytringsfrihet og demokratiske rettigheter i Kina, med dertil hørende pressesensur, minoritetsforfølgelser og nasjonalistisk fortreffelighetspropaganda, er én side av saken. Ironiseringen over Twitter-selvopptattheten og de sosiale mediers makt og demokratiseringsevner er en annen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men der skoen trykker aller mest, selv for en seriøs tullepublikasjon som The Onion, er krisen i mediebransjen.

Forut for Kina-stuntet gikk det seriøse rykter i amerikanske medier om at The Onion faktisk var i ferd med å bli kjøpt opp av et stort mediekonsern.

Med tanke på Jon Stewarts tv-suksess med «The Daily Show» (på NRK 2 i Norge) kunne det synes naturlig at noen av de store aktørene ønsket seg litt etablert kvalitetssatire i porteføljen.

Men selv om man lever av å speile absurditetene i medieverden og lever sitt liv tilsynelatende på utsida, så er man likevel en del av den samme bransjen man latterliggjør, som den svenske kulturkritikeren – og satirikeren – Andres Lokko påpekte i innlegget «Stopp satiren!» (en kritikk av Sacha Baron Cohens «Brüno»-skikkelse) i Aftonbladet nylig.

Og derfor har The Onion nettopp lagt ned ulønnsomme printutgaver i San Francisco og Los Angeles. De har tidligere forsøkt å ta betalt for premiumtjenester på nettet, uten suksess. Og de opplever fallende annonseinntekter. Hørt den leksa før?

Her hjemme er det stort sett bare NRK som ser det som en viktig del av samfunnsoppdraget å holde seg med satiresatsing på et visst nivå. En dormende post-«Hallo i uken»-depresjon er fortsatt å spore i P2-segmentet (også kalt «kultureliten») etter Michelet/Beranek/Kalvøs avgang, men «Nytt på nytt» er og blir et fyrtårn i NRKs sendeskjema. Og vil neppe tas av plakaten av andre grunner enn ren konseptslitasje. Og i NRK P3 er hverdagssatire og musikk kanalens brød og smør.

I den hjemlige undergrunnen finnes det et par lovende The Onion-inspirerte sider – 5080.no og Opplysningskontoret.org – som har lyse øyeblikk med stadig jevnere mellomrom. Men de er fortsatt så små at man selv ikke med den mest eventyrlige ironi kan se for seg at en kinesisk fiskeavfallsforedler kunne finne på å kjøpe dem opp.

At noe slikt kan bli treffende, ikke altfor virkelighetsfjern satire i amerikansk mediebransje, sier mest av alt noe om hvor desperate tilstandene er der.

Kanskje Barack Obamas beste grep for å sikre gjenvalg i 2012 er en gigantisk krisepakke til satirebransjen.