Kriser bare kommer

I alle globale kriser, uansett navn, er det de fattige som dør først, skriver Arne Foss

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finnes det en lov om tilbakevendende kriser og katastrofer? Det kan det virke slik. Av og til formuleres det mål som gjelder hele menneskehetens utvikling. FN satte opp åtte slike ved tusenårsskiftet. De dreier seg om en fornyet, felles kamp mot fattigdom og sult, sykdommer og død.

Det er mulig, mente FN, å nå disse målene innen år 2015. I dag tror veldig få at det lar seg gjøre.

Det har skjedd noe hele tida, katastrofer har fulgt kriser, så ofte at det begynner å likne på noe lovmessig. Denne gangen er det en matkrise, som går svanger med en sultkatastrofe, og som allerede har rammet mange land i verden. Hvor kom den fra, hva skyldes den?

Her er ekspertene forsiktige når det gjelder årsaker og virkninger. De fleste nøyer seg med å beskrive hva de kaller medvirkende faktorer. Forbruket av energi har økt veldig, særlig i den rike del av verden og hos land som er i ferd med å bli rike, som India og Kina. Endring av matvaner, som økt forbruk av kjøtt, har også betydning. En del land, som Australia, Ukraina og Vietnam, har hatt svært dårlig vær over lengre tid. Noen fattige land, som Filippinene, har lagt om jordbrukspolitikken sin. Dyrkbar jord er bygd vekk. Egne matvarer, som ris, er gjort om til eksportvarer. Så kom kravet om å redusere utslipp av klimagasser.

Det var en slags eksplosjon. En ny industri ble skapt på kort tid. Den produserer agro-drivstoff, etanol og biodiesel, hvor matvarenes mål ikke er folks mager, men bilenes drivstofftanker. Råstoffene er trevirke og matvarer som mais, soya og sukker. Matvarer er også objekt for spekulasjon, de har i lang tid hatt sine egne børser. Samtidig er det blitt vanlig, i de aller fleste land, å bygge ned reservelagre av mat. Alt dette har ført til matvarekrise, som allerede har rammet over 30 land, og som i dag beskrives som akutt.

Likevel er det på en måte en varslet krise. Noen, som Utviklingsfondet, er ikke overrasket over den. Fondet har i årevis krevd at fattige land må ha støtte for å styrke sin egen matvareproduksjon, og særlig at småbønder må få bedre vilkår. Det har de ikke fått. Men denne krisa kan bety et vendepunkt for dem.

Først hadde hveten rekorden for raskest prisstigning. I dag ligger ris på toppen. Folk i svært mange land står i dag i matkøer, og for dem er det er prisøkningen som er krisa. Mange av dem er veldig sinte og redde. I en kø i Egypt mistet et menneske livet. Men de som trolig er mest utsatt er barna i storbyslummen. Over halvparten av jordas befolkning bor nå i storbyer. Og familier med barn i slummen har ikke noe valg. De må ha mat. Det betyr mindre penger til skolegang og hygiene. Dermed blir konsekvensen av matkrisa høyst sannsynlig økt fattigdom i storbyslummen, dårligere utdanning og mer sykdom – og at FNs tusenårsmål vil bli enda vanskeligere å oppnå.

Nå er det behov for raske tiltak, sier Utviklingsfondet. Tiltak for å bremse den enorme prisstigningen og som kan hindre at store folkemengder om kort tid drives ut i sult og underernæring. Så må verden, etterpå, sørge for å få plass andre tiltak som hindrer at slike matkriser dukker opp med jevne mellomrom, mener Utviklingsfondet. Men nødhjelpen vil bli svært dyr, nettopp på grunn av de økte prisene.

Samtidig vil det bli produsert mer mat, også på grunn av de økte prisene. I både EU og i USA er det allerede bestemt at mer jord for produksjon av mat skal pløyes opp. Noen bønder, og andre som selger produktene deres, vil tjene på denne krisa. Men oppskriften på hvordan slike skal unngås i framtida, er på ingen måte enkel.

Matkriser er internasjonal politikk. Det er forskjell på matsikkerhet og hungersnød. Definisjonene sier hvor høy intensiteten på de røde varselslampene skal være og hva slags tiltak og beløp det bør brukes på de ulike krisene. Dagens matvarekrise er bare en del av de krisene som allerede er definerte. Krisene er ikke tilbakevendende. De er der hele tida. Slike kriser bare kommer. De går aldri. Og de henger sammen.

Folk har alltid gått sultne til sengs. Barn har alltid vært underernærte. Mennesker dør av sult hver eneste dag. Og det er de fattige som dør først. Alltid. Uansett om krisen er definert som sult eller sykdom. FN er en internasjonal organisasjon som styrer svært lite. Den bestemmer ikke hva som skal dyrkes på ulike åkerlapper. Tusenårsmålene er bare realistiske på en eneste måte. De understreker at kriser henger sammen. De er først og fremst en oppfordring om mer vilje til et felles løft. FN alene kan ikke hindre at hver krise øker omfanget av den folkevandringen som allerede er verdens største. Den som består av mennesker på jakt etter et trygt liv.