Krisestemning

Gaza-opptøyene i Oslo har ført til en absurd krisemaksimering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ordenspolitiet framstiller det som om en hel generasjon innvandrerungdom har erklært krig mot demokratiet. Journalister og kommentatorer overgår hverandre i melodramatiske sammenlikninger med Paris’ forstadsopprør og/eller Bagdad. Høyremann og byrådsleder Erling Lae høres ut som et ekko av israelske militærtalsmenn når han hevder at barn har blitt brukt som «levende skjold» i demonstrasjonene. Han toppes av partikollega Linda C. Hofstad, som vil sette barnevernet på dem som lot ungene sine delta. Barneminister Anniken Huitfeldt kaster seg på og skal innkalle til krisemøte.

Ja, det er ille, ikke minst for motstanden mot Israels groteske krigsfest, at bråkmakerne to ganger på rad har fått ta over showet og bedrive sitt patetiske hærverk. Men det er ingen grunn til å ta helt av. Selv om mobilvideoer på nettet og overdreven ordbruk fra reportere kan gi inntrykk av noe annet, var lørdagens demonstrasjon verken en «rasende mobb» eller et «inferno». Vi som var der vet at det hele gikk veldig rolig for seg i nesten tre timer, og at det store flertallet deretter gikk hjem, blant annet samtlige barnefamilier. Å hevde at Det islamske forbundet bevisst har satt barn til å være buffer mellom politi og voldelige demonstranter er en hårreisende fornærmelse. De muslimske vaktene under ledelse av Basim Ghozlan gjorde en enorm innsats for å hindre provokatørene i å nå fram til politisperringene, og med en gang de første nyttårsrakettene ble avfyrt inne fra mengden ble barn effektivt sluset vekk. Når demonstrasjonsledelsen innså at de ikke lenger kunne holde kontroll på den lille gjengen som var igjen for å slåss, ga de opp og ga jobben videre til politiet.

Blant de gjenværende var det enkelt å identifisere tre grupper: Blitzere, pakistanske gjengmedlemmer, og organiserte slåsskjemper, såkalte «casuals». Sånne grupper er det vanskelig å få has på fordi de aldri lystrer flertallet eller demonstrasjonsvaktene, og de utgjør en stor utfordring for enhver markering av denne typen. Spesielt illevarslende er det hvis casualmiljøet får lov til å etablere seg som en naturlig del av det militante idiotfellesskapet.

Den fjerde gruppa som ble igjen for å bråke, er av en annen karakter. Den består av unge, sinte gutter, hvorav mange har minoritetsbakgrunn. Det er de som nå, med den påfallende klangen av Midtøsten, får skylda for alt sammen og framstilles som antidemokratiske fremmedelementer. I tillegg til sin smakløse og usanne påstand om barn som levende skjold, lirer Erling Lae av seg følgende ekle beskjed: «I Norge argumenterer vi verbalt, vi går ikke løs på andre mennesker». Politimesteren i Oslo har sagt det samme, bare med andre ord. Til tross for at de pågrepne nesten utelukkende er statsborgere, er de altså ikke norske, og det er deres manglende norskhet som er årsaken til problemet.

Det vi nå hører fra Oslos ledelse, bærer et mildt preg av den rasismen som er en forutsetning for Israels morderiske framferd i Gaza. Bildet av arabernes usiviliserte annerledeshet er en avgjørende ingrediens i den avhumaniseringen som gjør det mulig for israelske soldater å leve med presisjonsbombingen av sivile mål. Lae & Co må på sin side leve med effekten av å støte de unge demonstrantene ut som unorske. For hvis vi virkelig vil ha «franske tilstander» i Oslos gater, er den typen eksklusjon et første trinn.