Krisetiltak: Øk kvinnelønn

Når milliarder først sprøytes inn i økonomien, bør noen av dem brukes til å utjevne kvinners og menns lønn, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er vanskelig å ha oversikt over hvor mange milliarder kroner regjering og Storting har brukt som krisetiltak for å dempe virkningene av den internasjonale finanskrisa. Men det er hundrevis av dem i omløp, dels som garantier, dels som gullkantede bytte- og kredittordninger, dels som økte bevilgninger over statsbudsjettet. Det skal ikke stå på penger, blir vi fortalt av finansminister Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg. Hvelvet er åpnet. Eksportindustrien har fått gjennomslag for det meste de har bedt om. Bankene har fått all den hjelp og støtte de kan tenke seg. Kommunene har fått nye, friske milliarder. Det skal satses på samferdselstiltak. Låntakere jubler i takt med stadige rentekutt. Og er det ikke nok, så kommer Jens og Kristin og Svein Gjedrem tilbake med mer. De bærer inn fulle brett og sier vær så god. Finanskrisa har gitt anledning til store tanker, visjonære trekk, svimlende beløp. Oljeformuen får konstruktive bein å gå på. Endelig kan det satses på landets infrastruktur, veier, jernbane, skoler, kirker, uten at det overoppheter økonomien. Endelig er det ledig kapasitet i private bedrifter til å utføre de tjenester en rik stat ber dem utføre.

Men skjer det noe med den urettferdige og permanente lønnsforskjellen mellom kvinner og menn? Det er i så fall en godt bevart hemmelighet. Da Likelønnskommisjonen la fram sitt forslag i fjor, ble det mest spektakulære forslaget møtt med skepsis og surmuling både i regjeringen og i LO. Kommisjonen foreslo at det skulle bevilges en ekstra kvinnepott på 3 milliarder kroner over budsjettet. Av et statsbudsjett på 842 milliarder kroner er jo ikke det så mye. Men nei, det ville forkludre de frie forhandlinger, det ville bare forskyve problemene, det ville skape nye urettferdigheter. Dessuten ville det monne for lite. Det var ikke grenser for innvendinger som kom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det har gått trekvart år siden rapporten ble lagt fram. Verden har forandret seg. Regjeringen har snekret pakke på pakke. Den har til og med gitt skattelette til bedrifter, noe den hadde forsverget at den ikke skulle. Og opposisjonspartiene drømmer om enda større skattelettelser, også til husholdninger, fordi dette ville stimulere forbrukslysten og -evnen. Folk ville hatt råd til å kjøpe mer. Det ville stimulert varehandel og tjenestenæringer. Det ville holdt hjulene i gang i kriserammede næringer, har vi fått høre. Når regjeringen ikke har ønsket å innfri kravene om generelle skattelettelser, er det fordi den mener det ville være lite effektivt, lite målrettet og dessuten ha en dårlig fordelingseffekt. Det ville – også i krisas tid – gitt mest til dem som har mest fra før.

Men det fins andre metoder for å stimulere kjøpekraften og forbruksevnen, nemlig ved å gjøre et kjempeløft i likestillingens navn. I «alle» år har kvinners lønn som andel av menns vært ca. 85 prosent. Satsing på utjevning har vært parole foran alle lønnsoppgjør, men lite har skjedd. Hovedforklaringen er at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Kvinner velger lavt lønte omsorgsyrker i offentlig sektor, menn velger bedre betalte yrker i privat næringsliv. Og slik lønnsdannelsen er organisert i Norge, ved at konkurranseutsatt industri får bestemme lønnsnivået, så passer det aldri å løfte kvinneyrkene. Nå passer det. Nå er det dessuten tid og anledning til et skikkelig jafs, en erklært vilje, en satsing som kan få tillitsvalgte kvinners øyne til å skinne, til å få tro på den regjeringen de liker best. Men da må noen få ut fingeren. For det første: Hvis lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene økte, er det ikke sikkert de ville være like kvinnedominerte i framtida. For det andre: Et høyere lønnsnivå ville lette rekrutteringen av pleiere og pedagoger. For det tredje: Denne hærskaren av kvinner vil, om de får mer å rutte med, bruke mer penger på fornuftige ting, og stimulere en masse næringer.

Jeg hører allerede innvendingene. Det er mennene i privat sektor som nå blør. De har de utsatte jobbene. De havner først i ledighetskøen. Bare det å ha en sikker jobb, slik pleiere og pedagoger har, vil være et privilegium. Hva med kommunene, som har flere hundre tusen kvinner ansatt? De vil bare måtte bruke økte bevilgninger på økte lønninger og ikke på flere og bedre tjenester til sine innbyggere. Tull og tøys. Kvinnepotte er foreslått som en økt bevilgning, blant annet til kommunene, utover det de har fått. Likelønnskommisjonens forslag går ut på at det bevilges særskilte penger over statsbudsjettet. De skal ikke gå av potten som stat og kommune har til rådighet. Det «politiske» penger. La LO fortsette sin kamp for lønnsutjevning i privat sektor og regjeringen innlede sin kamp for utjevning i offentlig sektor.

Da blir den kanskje gjenvalgt.