Kristelig etikette

Kristelig Folkeparti taper ikke bare verdikampen i samfunnet, men også i forhold til egne velgere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN UNGE MILJØVERNMINISTER

Knut Arild Hareide har allerede lært seg noen av politikkens mer ufine knep, nemlig det arrogante svar på siden av saken. Professor Per Fugelli skrev her i avisa en kritisk kronikk om Kristelig Folkeparti. Vårt Land ønsket å få kommentarer, men Hareide svarte bare gjennom en stedfortreder, sin informasjonssjef: «Dette er gammelt oppgulp fra Per Fugelli, en person som har vært innbitt motstander av røykeloven.»

Kronikken handlet ikke om røykeloven, snarere om eksistensgrunnlaget til Kristelig Folkeparti, om verdigrunnlaget. Den var saklig begrunnet, og forsvarte den konkluderende spissformuleringen: «Kristelig Folkeparti går inn i endetiden fordi det taper verdikampen.» Også andre medier forsøkte å finne noen som kunne svare på kritikken. Uten hell. Igjen manøvrerer partiets ledere seg unna viktige verdispørsmål. De vil selvsagt aldri vedgå det, men tausheten kan være et uttrykk for en grunnleggende usikkerhet.

NETTOPP I EI TID

da spørsmål omkring religion og politikk har fått fornyet styrke, burde Kristelig Folkepartis ledere alltid stå parat til å ta den debatten. Det er ikke problemfritt for verken det norske samfunnet eller for Den norske kirke at vi har et parti som har påklistret en «kristelig etikette», som var biskop Alex Johnsons uttrykk.

Fugelli peker på trekk ved samfunnsutviklingen som gjør at «tida er over for et religiøst parti i det opplyste, moralsk utviklede og demokratisk modne Norge». Like spennende kan det være å se nærmere på det som bredt kan kalles det kristne og kirkelige landskapet. Også utviklingen her er truende for partiet. Den har forandret seg mer enn partiet.

KRISTELIG FOLKEPARTI

var i sin opprinnelse et antiparti på minst to vis. Det skulle være en kristen buffer mot vantro og kulturlivets nedbrytende krefter. Dernest, som kristne var man hevet over partigrensene, og måtte derfor slutte seg sammen for å gjenreise den kristne kulturstaten. I sin glimrende avhandling om kirken og velferdsstaten skriver Aud V. Tønnessen at partiet ville føre videre professor og indremisjonshøvding Gisle Johnsons avvisning av at det fantes et allment grunnlag å bygge det gode samfunn på. Bare når det allmenne ble kristelig gjennom den enkelte kristne, kunne det bevirke et samfunn som var i samsvar med Guds vilje. Gisle Johnson ville gjenreise den kristne kulturstat. Det ville også KrF.

Partiet møtte sterk motstand, blant annet fra kirkelig hold, for som Tønnessen skriver: Partiet «ble en trussel for ideen om enhet mellom folk og kirke ... det ble rett og slett opplevd som en konkurrent til kirken i åndskampen ...»

MIDT I FORRIGE

århundre utgjorde de kristne organisasjonene og særlig Indremisjonen tyngdepunktet i kirkens liv. KrF ernærte seg i stor grad herfra. I dag er dette endret. Organisasjonene er betydelig svekket, de kirkelige råd og møter styrket. Vi hører ikke mer om Geilo-møter. Kirkemøtene har overtatt scenen. Denne utviklingen har pågått med styrke siden midten av 1980-tallet. Samtidig er det i kirkens midte skjedd en klar dreining fra dogmatisk rettroenhet, den repeterende understreking av å stå på Skriftens grunn, til det diakonale og sjelesørgeriske. Det er mer lystenning enn forbannelse av mørket.

At Carl I. Hagen allierer seg med dem som først og fremst forbanner mørket, er illustrerende for Kristelig Folkepartis dilemmaer: Det kjempet for en kristen kulturstat, men administrerer en i gagnet sekulær stat, bygd på allmenne verdier for det gode samfunn. Det forsynte seg av Indremisjonens medlemmer og dogmatikk, men ser at en ikke ubetydelig del av den potensielle velgerskaren nå føler seg mer og mer hjemme hos biskopene Stålsett og Køhn.

Disse endringene er skjedd over en så kort historisk periode at de synes å framtre som en overraskelse på partiledelsen. Valget av ny partileder kan tolkes som et eksempel på det.

FUGELLI BESKREV

KrFs ferd mot null som et resultat av verditap i forhold til samfunnsutviklingen. Om det er noe riktig i beskrivelsen av den kristne-kirkelige utviklingen, lider partiet også alvorlige verditap i forhold til egne velgere.

Og uansett er partinavnets «kristelige etikette» noe som tilhører fortida.