Kristin Halvorsens 100 dagers ensomhet

SV kjemper om oppmerksomhet. De er eksperter på utspillspolitikk og flengende kritikk av andre. Men etter siste stortingsvalg har de mistet alle muligheter til innflytelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra Stortingets sidelinje har partileder Kristin Halvorsen bare én liten seier å vise til:

Partiet har sørget for at det blir installert en «rettferdig kaffemaskin» i Stortingsrestauranten.

Nedslående

Det er mange grunner til SVs hundre ensomme dager i maktens korridorer:

  • Et elendig stortingsvalg reduserte SVs gruppe fra tretten til ni representanter.
  • Så lenge Høyre og Frp opererer som støttepartier for sentrum, har ikke SV noe spillerom.
  • Stortingets nye budsjettrutiner har nesten fjernet småpartienes muligheter til å påvirke budsjettarbeidet i fagkomiteene.

Status for høstens budsjettarbeid ble nedslående for SV:

Partiet fikk ikke gjennomslag for ett eneste forslag av betydning.

Lyspunkt

Noen lysglimt er det likevel i en ellers grå politisk hverdag.

Som da stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl like før jul bøyde av for Erik Solheims langvarige press, og sa ja til salg av «rettferdig kaffe» på Stortinget.

I løpet av vårsesjonen skal de som benytter Stortingsrestauranten kunne solidarisere seg med fattige u-landsarbeidere ved å betale litt mer for kaffen.

Politiske observatører er også imponert av nestleder Øystein Djupedal. Som en flittig maur fremmer han stadig nye forslag både i Stortinget og i mediene.

Nylig reiste utdanningsminister Jon Lilletun en bauta over Djupedals arbeid for etterutdanningsreform. SVs nestleder er den egentlige opphavsmannen til reformen, som Ap seinere adopterte.

Djupedal vet å utnytte situasjonen. Dagen etter sto han fram på tv med et forslag om at kapitalskatten skulle økes drastisk, og at inntektene skulle tilfalle den samme reformen.

Blomstrer

Erik Solheim blomstret opp etter at han gikk av som leder. Ved siden av å være utenrikspolitisk talsmann markerer han seg også i innvandringsspørsmål, miljøsaker, energisaker og justispolitiske spørsmål.

Nå roper Solheim på politi nesten like ofte som Frp-formann Carl I. Hagen.

De øvrige representantene kjemper for å markere seg, og lykkes ofte langt bedre enn Ap's representanter.

Det rapporteres også om idylliske tilstander innad i SVs stortingsgruppe. Dette skyldes ikke minst fraværet av «SV-fundamentalister» i gruppa.

Fraværet av gamle plageånder gir partileder Kristin Halvorsen frihet til å gå på tvers av viktige landsmøtevedtak.

Blant annet har hun for lengst varslet at SV i år 2001 vil gå til valg med ambisjoner om regjeringsmakt.

Samarbeid med Ap

Dersom Arbeiderpartiet kommer tilbake i regjeringsposisjon i løpet av inneværende periode, er håpet at SV skal få økt innflytelse gjennom politiske avtaler med Thorbjørn Jagland & Co.

Glemt er landsmøtevedtaket fra i mai i fjor, der det ble slått fast at SV skulle følge en selvstendighetslinje, og ikke bli et støtteparti for Ap.

SV har lang erfaring med partiledere som gir blaffen i landsmøtevedtak. Erik Solheim gjorde som han selv ville, og fikk til slutt svi for det.

Foreløpig stiller det seg annerledes for Halvorsen. Fortsatt er hun er en populær leder.

Men erfarne tillitsvalgte mener at hun markerer seg for lite.

Det blir ikke bedre av at hun i stor grad lar Øystein Djupedal ta seg av SVs utspill.

Å overlate alt initiativ til én mann kan i lengden straffe seg.

Den dagen kan fort komme at folk blir lei av den politiske kremmeren fra Trondheim.