Kristins dilemma

Må SV slutte å være SV fordi partiet sitter i regjering? Eller må SV med større omhu velge sine slag?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SVs BOIKOTT-KAMPANJE mot israelske produkter er stjerneeksempelet på hvor krevende det er for flere partier å samarbeide i regjering. Partiene har landsmøtene som sine øverste organer og partiprogrammene som rettesnor. Statsrådene har statsministeren som sjef og regjeringserklæringen som sin plattform. Alle partiledere som sitter i en koalisjonsregjering har to tekster å forholde seg til. De rives mellom det som er godt for regjeringen og landet, og det som er godt for partiet. Vi har vært vitne til det fra Borten-regjeringens dager. Per Borten uttrykte som kjent hvor vanskelig det var å bære sprikende staur. Som statsminister var han sjøl den største dissenteren i sin egen regjering. Og det var hans egne handlinger som førte til at regjeringen måtte gå av. Men det skyldtes igjen at Senterpartiet var på kollisjonskurs med de andre partiene i EF-spørsmålet.

FORRIGE UKE startet med storm rundt det kriserammede Høyre og ble avsluttet med storm rundt SV. Begge var i vinden som følge av sin deltakelse i koalisjonsregjeringer. Høyre har nettopp avsluttet fire år i regjering med KrF og Venstre. Krisa i partiet skyldes partiets elendige valg. Og det kom av manglende appell hos velgerne. Som ansvarlig regjeringspartner, gikk Høyre inn i valgkampen med bakbundne hender. Det samme gjorde KrF. Begge holdt seg selv i tømme for ikke å skade den andre.Hjertesakene ble ikke fullt så hjertelige. Appellen ikke fullt så god. Profilen ikke fullt så skarp. Ingen av dem hadde samme frihet som Frp og Carl I. Hagen. Begge led av regjeringsslitasje. Ansvarlige regjeringspartier kan ikke fri til velgerne med uansvarlige løfter. Koalisjonspartnere kan knapt holde nøkterne løfter i sine partiprogrammer. Først må de kompromisse seg imellom og så må de file ned posisjonene i Stortinget for å få vedtatt sine saker. Når det ikke oppsto åpenbare konflikter mellom Sem-kameratene, skyldes det ikke minst Bondeviks lederegenskaper. Han forsvarte sine statsråder i tykt og tynt. Konfliktfraværet skyldtes også at de var godt samsnakket om nødvendige partimarkeringer. I alle koalisjoner gis det rom for det.

SÅ VAR DET SV. SV har lidd av regjeringsslitasje siden lenge før partiet kom i regjering. Partiet gjorde en dårlig valgkamp og fikk et elendig valgresultat. «Hele» partiledelsen gikk inn i regjeringen. Partiets statsråder var uvant med posisjonstilværelsen. Terskelen for tabber er gradvis senket til millimeterhøyde etter hvert som tabbene er blitt begått. Galluptallene synker. Politiske motstandere spår at SV neppe blir perioden ut i regjeringen. Det er i en slik situasjon de mest velmenende vil forstå at Kristin Halvorsen ikke helt kan oppgi sin ånd. Som partileder er hun nødt, hvis hun blir spurt av en journalist, til å svare at hun støtter partiets boikottkampanje. Den er behandlet i partiets øverste organer. Hun er selv for den, og den er i tråd med partiets program. Dermed oppstår situasjonen at hun fronter en sak, i egenskap av partileder, som hun egentlig ikke vil fronte, siden hun er regjeringsmedlem og fordi dette ikke er en del av regjeringens politikk.

DERMED HAR HUN stilt seg laglig til for hogg. Hun har trykket på en knapp hun som erfaren politiker må ha visst ville utløse et ragnarok av forutsigbare reaksjoner. Det gir Halvorsen og SV oppmerksomhet. Men all reklame er ikke god reklame. Vel får hun fortalt om SVs engasjement for palestinere og SVs motstand mot okkupasjonsmakten Israel. Samtidig demonstrerer hun SVs avmakt. For inntrykket mange vil sitte igjen med etter torsdagens hektiske diplomati er at SVs utenrikspolitikk ikke gjelder. Noen ganger vil derfor en partileder ha mer igjen for å tie enn for å tale. Fortsatt råder tung konsensus og fingerspissdiplomati i utenrikspolitikken, både i det politiske miljø og i pressen. I Norge går det store politiske flertall i korrekt passgang for venner og allierte. På diplomatisk nivå internasjonalt ser til gjengjeld alle godt forskjell på en utenriksminister og en SV-leder. Særlig når de får det inn med teskjeer fra Norges statsminister og utenriksminister. Men med appelsinboikott og demonstrasjoner mot egen regjering gjør SV det unødig vanskelig for seg selv å vise til at partiet faktisk har bidratt til å dreie norsk utenrikspolitikk til venstre.